Kategorier
Blu-ray

Nå kommer de og tar deg, Barbra

For de som har sett denne filmen før, kanskje til og med flere ganger, er det ganske spesielt å endelig kunne sette seg ned med en HD-utgave. Opp i gjennom årene har denne klassikeren kommet ut i utallige prints, fra ulike utgivere, med ulikt innhold og varierende kvalitet. Og alt har dermed slett ikke vært like bra.

Alt fra så og si første bilde i denne er forbedret. Gresstråene langs veien der Barbra og Johnny kommer kjørende, løvbladene, skriften på gravsteinene – alt fremstår med en klarhet vi ikke har vært i nærheten av å skimte tidligere. Personlig oppdaget jeg at skiltet til kirkegården var gjennomhullet av kuler, og at det ikke bare var tilklint med søle eller maling, noe jeg hadde trodd inntil nå. Måten filmen er skutt på inne i huset, med kamera ganske lavt ned mot gulvet pekende oppover, gjør at vi i nærbildene også får med oss ansiktsdetaljer vi ikke tidligere har sett. Men HD kan også være nådeløst. En del av scenene er filmet uskarpe, og disse fremstår jo nå som mer uskarpe enn det øvrige. Men nær sagt heldigvis har ikke Optimum falt for fristelsen til å kjøre disse sekvensene gjennom tunge filtre med kantforbedring, det ville tatt noe av sjelen vekk fra filmen. I stedet er resultatet at vi har fått tilgang til den beste og mest realistisk gjengitte versjonen av denne filmen noensinne. Trolig vil aldri Night of the Living Dead komme til å se bedre ut enn det den gjør her.

Det er dessverre relativt lite ekstramateriale, kun én dokumentar. Til gjengjeld er denne svært fin. Dokumentaren One for the Fire: The Legacy of ‘Night of the Living Dead’ fra 2008 har samlet sammen de viktigste personene bak filmen og latt de fortelle. Dette er i perioder veldig rørende, lærerikt og underholdende. Blant annet forteller man historien om hvordan Romero & co. mistet Copyrighten til filmen, noe man aldri egentlig har kommet over og fortsatt har et sterkt håp og ønske om å få tilbake. Naturlig nok. Det vi kanskje savner mest er kommentarsporene f.eks. fra DVD-utgivelsene til Dimension eller Contender, men uansett ville jeg ikke byttet vekk denne bildekvaliteten mot disse.

  • DVD Beaver har anmeldt denne utgivelsen her.
  • Du kan få tak i den (svinebillig) fra Amazon UK her. Løp og kjøp.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1952

  1. Ikiru. Nesten i egen klasse. Takashi Shimura var muligens Kurosawas beste skuespiller.
  2. Limelight. Chaplins siste mesterverk.
  3. Singin’ in the Rain. Vanskelig å ikke like.
  4. High Noon. Omstridt blant entusiaster.
  5. The Importance of Being Earnest. Strålende farse.
  6. Life of Oharu. Starter med smerte og ulykke, og fortsetter på samme vis. Ingen film for optimister.
  7. Viva Zapata! Westerns fra den meksikanske revolusjon kan jeg dy meg for, denne er et unntak.
  8. Umberto D. Umberto D. og hans venn hunden. Klassisk.
  9. Rabbit Seasoning. Elmer F. og hans fiende kaninen. Klassisk 2.
  10. Rancho Notorious. Langs tredje og siste western er sleazy.
Kategorier
Blu-ray

Criteriontitler for september


En relativt uinteressant måned for min del, muligens med unntak av Victor Sjöströms Körkarlen (1921). Jeg har ikke noe forhold til Chabrol eller Altman på sitt mest obskure, heller har jeg intet behov for å gjenkjøpe Mitt liv som hund.

Kategorier
Anmeldelser

Hugos Tivoli

Jeg kjenner at det er litt urettferdig både overfor Hugos Tivoli og Carnival of Souls å knytte disse sammen i tittelen på denne posten. Fornøyelsesparken i filmen svarer vel snarere til noe ala Tusenfryd eller Hunderfossen Familiepark på våre hjemlige breddegrader. Samtidig tror jeg man skal se med veldig skjevt blikk for å få sistnevnte etablissementer til å bli en brøkdel så creepy som kulissene i filmen, så der syns jeg omreisende kjeledresskledte svensker gjør en betydelig bedre jobb. Men mer om tivoliet senere.

Filmen starter med bilkjøring, noe som ofte er en god ting. Det går imidlertid veldig galt for noen av de involverte da en bil blir presset utfor en bro og havner i elven. Flere timers omfattende søk i den grumsete og brede elven gir ingen resultater, før en av passasjerene uventet krabber i land på elvebredden. Mary Henry (Candace Hilligoss i hennes debut) er tilsynelatende i overraskende god form.
Minnene etter ulykken er imidlertid for plagsomme, og hun drar fra byen for å arbeide som organist i en kirke. Allerede på veien dit utsettes hun for uforklarlige opplevelser som virker å være knyttet til en nedlagt fornøyelsespark i området. Observante seere har på dette tidspunktet for lengst en mistanke om at Mary Henry ikke er helt i vater lengre. Spørsmålet er hva det er som er galt.


Carnival of Souls fikk en trang fødsel og en hard oppvekst før den oppnådde den status den har i dag. Regissør Herk Harvey fikk idéen til filmen etter å ha kjørt forbi den gedigne (og da nedlagte) Saltair Amusement Park utenfor Salt Lake City i Utah. Han ble fascinert av det gedigne og dekadente byggverket og tok nokså umiddelbart kontakt med manusforfatter John Clifford. Følgende oppdrag ble gitt: Skriv meg et manus, hvordan og om hva bestemmer du selv, men det bør ende opp med at døde mennesker danser i ballsalen på Saltair. Med manuset på plass, og det mikroskopiske budsjettet på 12 000 dollar, ble filmingen unnagjort på to-tre uker.

Det gikk ikke bra på kinoene. Filmen ble lansert som en double feature sammen med The Devil’s Messenger, og det typiske horrorpublikummet forsto ikke filmen i det hele tatt. Faktisk ble ikke filmen anerkjent som det den er, en psykologisk thriller i flere dimensjoner, før den fikk en velfortjent relansering i 1989. Nå fremstår den som ganske så unik på flere områder. Kulissene er en egen dimensjon i filmen og har kunstnerisk verdi i seg selv, Harvey og hans gjeng fikk nesten gratis tilgang til området og kunne boltre seg fritt. Med dette dokumenterte de også dette unike byggverket for ettertiden.

Criterion gjorde en kjempejobb med denne utgivelsen. Over to disker presenteres både kinoversjonen og regissørens forlengede versjon. I tillegg mengder med ekstramateriale, som; hele 45 minutter med scener som ikke ble med i filmen, intervjuer med regissør og skuespillere fra relanseringen i 1989, kommentarspor fra Harvey og Clifford samt bakgrunnsinfo om Saltair. Harvey fremstår for øvrig som en utrolig hyggelig fyr. Han døde i 1996, etter å ha fått oppleve endelig anerkjennelse for filmen sin.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1953

  1. Roman Holiday. Mmmm. Audrey Hepburn. Sagt før, men kan ikke sies for ofte.
  2. The Naked Spur. Mann / Stewart. Igjen. En av de aller, aller beste westerns.
  3. Escape from Fort Bravo. Blake Carrington er overraskende god i en overraskende god film.
  4. Tokyo Story. Foreldre. Barn. Ikke enkelt, de greiene der.
  5. The Big Heat. Min favoritt noir. Tror jeg nok.
  6. Shane. «Shane!» «Come back, Shane!»
  7. From Here to Eternity. Den beste filmen om Pearl Harbor.
  8. The Tell-Tale Heart. James Mason er ren klasse.
  9. Ugetsu. Opptil flere dødssynder her. Umunter film.
  10. Pickup on South Street. Richard Widmark gir Fullers pulpy noir det lille ekstra.