Kategorier
TV

Dexter (Sesong 4)

Dette har vært litt av en sesong, dere. Den beste siden den første, om ikke den beste sett under ett. Jeg har nå vært gjennom alle sesongene i løpet av relativt kort tid og regner meg nå som relativt a jour – fordi jeg p.t. ikke har brydd meg om å se sesong 5 før den kommer på DVD.
Da Dexter startet opp i 2006 representerte den noe ganske så annerledes. Vi skulle sympatisere med en seriemorder. Rød tråd gjennom sesongen var «The Ice Truck Killer» som fungerte meget godt. I sesong 2 fikk vi inn karakteren Lila, som jeg syntes ikke fungerte så bra, hun ble etter hvert mer enn slitsom. FBI-agent Frank Lundy (Keith Carradine) var imidlertid en positiv tilvekst. Serien falt så ytterligere med overkarikerte Miguel Prado (Jimmy Smits) i sesong 3. Vendingen serien tok med å bringe inn John Lithgow som Dexters nemesis i sesong 4 var dermed et vellykket trekk, tror ikke jeg har sittet så mye på nåler som denne gang. Prima TV, og for en sesongavslutning!
Etter det jeg forstår fikk i det minste også sesong 5 gode anmeldelser i begynnelsen, jeg har i redsel for spoilere ikke fulgt så nøye med på det videre forløpet. Men dere trenger ikke vedde veldig mye på at jeg kjøper den så raskt den er tilgjengelig.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1987


36 titler. Et fint filmår, syns jeg.

  1. Full Metal Jacket. Svært interessant film, se for øvrig her.
  2. Withnail & I. Ikke alltid frisk luft er til det bedre.
  3. Evil Dead II. Moro med sag.
  4. Au revoir les enfants. Enkel, varm og nydelig historie.
  5. Near Dark. Ikke spesielt glad i vampyrer, men gjør gjerne et unntak for disse.
  6. Wall Street. Pensum for en økonomistudent i ’87.
  7. The Untouchables. «Where’s Nitti? -He’s in the car.»
  8. RoboCop. Kurtwood Smith!
  9. The Hidden. Agent ‘alien’ Cooper!
  10. Hope and Glory. Boorman er mer enn Deliverance.
Kategorier
Anmeldelser

Hatari! (1962)

En romantisk komedie på hele 150 minutter, lagt til Afrika, og med John Wayne i hovedrollen høres ut som en merkelig idé. Settingen er en mangslungen gruppe mennesker med John Wayne i spissen, som lever av å fange dyr for levering til zoologiske hager. Inn blant disse kommer så en ung og pen kvinnelig fotograf spilt av Elsa Martinelli. Derfra er det ikke særlig tvil om hvordan dette skal gå videre.

Handlingen er nokså blodfattig, det må sies. Store deler av filmen er viet til flotte scener der teamet kjører inn i dyreflokker for å fange et eksemplar, men femte og sjette gangen dette skjer er det ikke lenger så veldig spennende. Og kjærlighetshistorien går parallelt med dette – med veldig, veldig små elefantskritt.

De fleste kjenner melodien Baby Elephant Walk, skrevet av Henry Mancini for denne filmen. Det er nok først og fremst det den huskes for. Det er nemlig ikke så mye særpreg Howard Hawks klarte å sette på denne, selv om Elsa Martinellis karakter nok er relativt typisk ham – en utenforstående som skal vekke vår sympati er et trekk Hawks brukte mye.

Filmen kan være interessant både for fans av John Wayne og Howard Hawks – først og fremst fordi den skiller seg såpass mye ut fra majoriteten av deres filmer. Og det er fine bilder.

Kategorier
Anmeldelser

The King’s Speech (2010)

I sal 2 på Dampsaga kino var vår husstand representert med 50 prosent av publikum. Vi er i tillegg en veldig liten familie, og noen ble dessuten hjemme. Det var altså et overraskende lavt oppmøte på norgespremieren av denne filmen. Jeg lurer på om fredager har blitt en litt dårlig premieredag, i allefall med mindre vi snakker om en Michael Bay-film i 3D? Vel, vi kan la dét ligge.

Jeg småhumret og ble litt rørt om hverandre av The King’s Speech, akkurat slik jeg hadde forventet. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av både Colin Firth og Geoffrey Rush, som er de to som bærer filmen på sine skuldre. Historien i seg selv er også interessant. Hertugen av York (Firth) har en ikke ubetydelig talefeil, men fordi han er svært lite i det offentlige rom er det relativt få utenfor kongefamilien som kjenner til dette. Men da hans far, kong Georg V dør, rykker han plutselig svært mye nærmere tronen. Jeg skal ikke her legge ut om vår relativt nære historie, men vil tro de fleste drar kjensel på og har hørt om skandalen med Wallis Simpson.

Gode skuespillerprestasjoner og en god historie. Utsøkte kulisser også samt flott foto. Det er likevel noen småting som trekker ned. Man kan lure på hvorfor Churchill er med, hans tilstedeværelse er helt unødvendig. Det er også andre eksempler. Jeg synes nok man kunne brukt tiden enda litt mer på Geoffrey Rush’s karakter. Han må da ha tilbragt flere timer med sin elev enn det vi får inntrykk av?

Men filmen er altså vel verdt å se, den er nominert til hele 12 Oscar og vil nok høste sin andel av disse.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1988

…and we have a winner!

Stian klarte å gjette de tre første på listen, og stikker dermed av med premien! Bare kom med ønsket, Stian, og det skal bli oppfylt. Konkurransen tar nå en pause. Dvs. fortsett gjerne å tippe, men i såfall bare for hederen inntil videre!


33 titler.

  1. My Neighbor Totoro. Dette er en film for alle i alle aldre.
  2. L’homme qui plantait des arbres. Hadde jeg ikke hatt en så soft spot for Totoro, så…
  3. Grave of the Fireflies. Sterk.
  4. Die Hard. Jul hos Holly og John.
  5. The Last Temptation of Christ. Interessant, denne Jesus!
  6. Who Framed Roger Rabbit. Mmmm. Jessica Rabbit.
  7. Dead Ringers. Jeremy Irons er utrolig bra.
  8. The Cat Came Back. Mann er dum. Katt er smart.
  9. Nuovo Cinema Paradiso. Jeg burde sikkert likt denne enda bedre.
  10. Frantic. Undervurdert film fra Polanski.