Kategorier
Blu-ray

Criteriontitler for september


En relativt uinteressant måned for min del, muligens med unntak av Victor Sjöströms Körkarlen (1921). Jeg har ikke noe forhold til Chabrol eller Altman på sitt mest obskure, heller har jeg intet behov for å gjenkjøpe Mitt liv som hund.

Kategorier
Anmeldelser

Fri som fuglen

Storbritannia har en sterk tradisjon for sosialrealisme i filmer. Ut av den såkalte britiske nybølgen eller «kitchen sink»-dramaene rundt 1960 kom det mange fantastiske filmer. I 1969 var imidlertid glansperioden over, og Ken Loach lagde med Kes noe nytt, noe som kunne bringe britisk film videre. Han skildrer i et intervju at han var fedup av nybølgen og konstaterte at den var foreldet, og at den også ga et ensidig og feil inntrykk av arbeiderklassen. Dette er dermed ingen «sint ung mann»-film, snarere en historie om en forvirret ung gutt. Filmen skiller seg også ut på andre måter. Blant annet benyttet Loach lengre tagninger og stort sett ukjente amatørskuespillere.

Handlingen fokuserer på den unge gutten Billy som bor sammen med sin mor og eldre bror i gruvesentrum av Yorkshire. Billy er snart ferdig på skolen og bør begynne å tenke på hva det er han skal drive med etterpå. Det eneste han vet er at han ikke skal ned i gruvene, slik broren hans gjør og som deres far gjorde før dem. Det tilbys en form for veiledning i yrkesvalg på skolen, men det hele virker mest som spill for galleriet – alle vet at de fleste havner nede i gruvene uansett. Billy er uten holdepunkter i hverdagen, inntil han plutselig oppdager et reir med tårnfalker og bestemmer seg for å trene en av dem. Falken, som han kaller Kes, blir hans altoppslukende beskjeftigelse. Han må innhente kunnskap om oppdrett, han stjeler derfor en bok om temaet på den lokale bokhandelen. Han må videre hjelpe til med å skaffe den unge fuglen mat. Billy holder et engasjert innlegg om falketreningen i en skoletime og vekker en lærers interesse. Læreren ser at gutten har fått gløden for noe og gjør sitt beste for å støtte opp. Vel og bra så langt.

Ken Loachs filmer er sterkt preget av realisme, men realisme gir sjelden, etter hans definisjon, rom for happy endings. Heller ikke her. Uten å røpe noe konkret kan jeg si at lykken tar en brå vending til det verre for Billy. Samtidig er slutten svært lite konklusiv og overlater til seerne å bestemme hva som ville ha skjedd videre.

Dette er en svært god film med en nærmest uvirkelig overbevisende David Bradley i hovedrollen. Den er slett ikke bare mørk heller, det finnes porsjoner med stor humor. Det er naturlig i den forbindelse å nevne en fotballkamp som arrangeres, hvor det helt klart er treneren som er mest engasjert. Se denne filmen, den er sterkt anbefalt.

Lenke: Topp 10 fra 1969

Kategorier
Anmeldelser

Tåkehavnen

Et melankolsk dikt om liv og død fra skyggesiden av Le Havre

I åpningsscenen kommer en lastebil kjørende gjennom natten. Med ett må den stanse, det går en mann midt i veien. Det er en soldat som ønsker skyss til Le Havre. Jean (Jean Gabin) er desertør fra kolonialstyrkene og har følgelig behov for å stikke seg unna, og kanskje skaffe seg ny identitet. Le Havre fremstilles nesten utenomjordisk med sin tåke- og skyggebelagte havn. Karakterene han møter har også hemmeligheter, deriblant den unge og vakre Nelly (Michèle Morgan). Også hun drømmer om å flykte fra noe; fra fortiden, fra gaten og fra sin formynder.

Filmen er nesten noirsk i stil og innhold, det er nesten urettferdig at den faller utenfor definisjonen. Eugen Shufftans atmosfæriske kinematografi passer perfekt til Jacques Préverts dialog, personer kommer og går i den nattlige tåken, det er kun øyeblikk av plutselig vold eller uventet vennlighet som avbryter deres fundamentale ensomhet.

Kategorier
Anmeldelser

Lulus eske

G.W. Pabst var nazist. Sannsynligvis. I alle fall samarbeidet han med det tyske rike og propagandaminister Goebbels under andre verdenskrig, og lagde i den forbindelse et par filmer. Det er for øvrig interessant at disse ikke er nevnt på IMDb. Opptil flere poeng gjøres det av Pabsts karriere i Quentin Tarantinos Inglourious Basterds også, bl. a. er hans film Pitz Palu sentral i en scene. Det virker muligens litt respektløst å innlede på denne måten, fordi flere av filmene han lagde før andre verdenskrig regnes som noe av det beste innen tysk film.

Louise Brooks var pen. Udiskutabelt. Hun på sin side samarbeidet med Pabst i kanskje hans største mesterverk, Die Büchse der Pandora (1929). Det ble også hennes mest kjente film. Amerikanerinne som hun var, hadde hun allerede prøvd seg i Hollywood med ganske bra hell. På mange måter var hun en trendsetter med sin spesielle Bob-frisyre. Hun ble imidlertid aldri spesielt populær blant sosieteten og sine egne kollegaer. Noe var nok basert på misunnelse, men Louise Brooks hadde også en del åpenhjertige uttalelser om kvinners seksualitet, som muligens falt enkelte tungt for brystet.

I filmen møter vi henne som Lulu, en kvinne som tvinner de fleste menn rundt lillefingeren. I kjølvannet av dette skaper hun tragedie etter tragedie. Hardest rammet blir nok Dr. Schön og hans sønn Alwa, som begge to lar seg forlokke og forlede. Det hele ender faktisk med at Lulu, uforskyldt, bli anklaget for drap og stilt for retten. Det er under rettssaken at aktor trekker parallellen mellom Lulu og mytologiens Pandora. Pandora var vakker og forførende, men hun var også i besittelse av en eske som inneholdt all verdens ondskap. Det er dog nokså enkelt å se på aktor at han selv kunne tenkt seg et dypdykk i Lulus eske. Under rettsaken klarer imidlertid Lulu å rømme, godt hjulpet av noen tidligere beilere, og det bærer til London. Hennes plager er likevel slett ikke over, for i Londons gater herjer Jack the Ripper.

Nok en gang er jeg imponert over DVD-en fra Criterion, det er ganske utrolig at dette er en film som er over 80 år gammel. Det er også mye fint ekstramateriale å fordype seg i, i tillegg til hele fire forskjellige musikalske lydspor er det to ganske så interessante intervjuer med Louise Brooks og Michael Pabst, G.W. Pabsts sønn.

Kategorier
Anmeldelser

Rottefangeren fra Glasgow

De første minuttene av Ratcatcher gir seerne en sugende trøkk i mellomgulvet, nok til enten å ta avstand fra den eller la seg fengsle av det resterende. Vi er i Glasgow på midten av 70-tallet, og de fra før grimme omgivelsene er ytterligere skjemmet av en vidtgående streik blant renholdsarbeiderne i byen. Det flyter søppel overalt. Skadedyrene, både de firbente og de tobente har gode tider.

Tolv år gamle James (William Eadie) lever sammen med sin mor, far og to søstre i et svært så forsoffent strøk. De står på venteliste for et nytt hus i en drabantby utenfor sentrum. James, som blir offer for en personlig og svært alvorlig tragedie, drar av og til ut til det nye boligområdet for å flykte fra virkeligheten og skyldfølelsen han opplever. Det er kun her han i korte glimt finner et snev av lykke.

Gleden er nemlig ellers svært forbigående. James’ far drikker og slår. Den eneste jenta han liker byr seg fram til alle andre i nabolaget. Nabolagets bøller er en daglig pest og plage. Hadde det ikke vært noe annet enn dette ville filmen vært en prøvelse å se på. Men regissør Lynne Ramsay (dette var hennes debutfilm) klarer, ikke minst gjennom mange vakre bilder, å gjøre det hele til melankolsk poesi. Filmen kunne vært lagd med gråfilter foran kamera, men i stedet er det lyseblått. Er det håpet?

*****

Lynne Ramsay fulgte opp debuten med Morvern Callar i 2002. Etter det har det vært stille fra henne før hun i år er på plass i Cannes med We Need to Talk About Kevin (nominert til Gullpalmen). Den har fått svært gode kritikker.