Stikkord: John Wayne

Kategorier
Anmeldelser

The Sons of Katie Elder (1965)

I 1965 var gullalderen for westernfilmene langt på vei over. Dette betydde ikke at de som fortsatt ble produsert nødvendigvis var kjedelige repetisjoner av filmer man hadde sett før, snarere tvert om. Sergio Leone hadde allerede året før for fullt kommet på banen med Per un pugno di dollari (A Fistful of Dollars) og oppfølgeren kom året etter. Spaghettigenren var etablert. Også i moderlandet USA førte den nye trenden til nye uttrykk, representert ved regissører som Arthur Penn og Martin Ritt. Samtidig holdt mange av de gamle westernregissørene fortsatt koken.

Henry Hathaway regisserte sin første western allerede i 1932, og i 1965 var han rukket å bli 67 år og hadde hele 15 eksemplarer under salen. Selv om det er sjelden noen ramser opp den ene etter den andre av filmene hans i westernkanoner, så stod han f. eks. bak filmer som den svært gode Garden of Evil (1954) og How The West Was Won (1962), der han regisserte tre av sekvensene.

I The Sons of Katie Elder hadde han i utgangspunktet en svært takknemlig oppgave. Han fikk arbeide med å gjenforene John Wayne og Dean Martin, som hadde hatt en enorm suksess med Rio Bravo seks år tidligere. Og, det viser seg at Wayne og Martin fortsatt har kjemien inne.

Filmen åpner med at John Elder (Wayne) returnerer hjem til sin mors begravelse, bare for å finne at hjemgården er overtatt av en kynisk landbaron (James Gregory). Faren døde for noen år tilbake, og ingen av de fire sønnene er mors beste barn. Det at det dermed ikke kun handler om de gode mot de onde, er en av filmens styrker. Det er tydelig at flere av brødrene har en fortid som man ikke vil snakke høyt om, dette er karaktertrekk som ble perfeksjonert av regissører som Anthony Mann og Budd Boetticher. Det bygger seg relativt sakte opp mot sluttoppgjøret som vi vet må komme – avslutningen på filmen er på ingen måter revolusjonerende, men det er ikke selvsagt hvordan det går for alle involverte. Skuespillet er godkjent, ja, mer enn det spesielt fra James Gregory.

Filmen var et overraskende hyggelig bekjentskap som anbefales, ikke bare for elskere av genren.

Minneverdig scene: John Wayne drar George Kennedy med et hakkeskaft. Det er baseballtakter over slaget, og Kennedy blir liggende.  :-)

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1949


Da var vi i gang med det som nok blir det siste tiåret!

  1. The Third Man. Historien fremhever filmen, men det er først og fremst fotoarbeidet som er denne.
  2. Kind Hearts and Coronets. Morsom og med fin slutt, og 7x Alec Guiness.
  3. The Queen of Spades. Overnaturlig bra.
  4. Thieves’ Highway. Jules Dassins fine hevn-noir.
  5. The Heiress. Enda et strålende ulykkelig-kjærlighetsdrama med Monty Clift.
  6. White Heat. Den klassiske «Made it, Ma! Top of the world!»
  7. Colorado Territory. Joel McCrea var helt der oppe med de store.
  8. She Wore a Yellow Ribbon. John Fords kavaleriflick hvor John Wayne, den tøffe sersjanten, røres til tårer.
  9. The Quiet Duel. Sykehusdrama fra Kurosawa.
  10. Whirlpool. Kleptomani, hypnose, mord og Gene Tierney i skjønn forening.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1976


Dette er vel det første året med hele tre westerns? Det vil bli flere.

  1. All the President’s Men. En av 70-tallets definitive høydepunkter.
  2. Assault on Precinct 13. Går inn til kjernen av thrillere.
  3. Taxi Driver. Scorseses beste.
  4. Network. Sidney Lumet! Peter Finch!
  5. Mannen på taket. Fantastisk god svensk thriller.
  6. The Shootist. John Waynes rørende exit.
  7. Marathon Man. Erkeengelske Olivier spiller creepy nazi.
  8. The Man Who Fell to Earth. Samme år som Bowie ga ut Station to Station. Multikunstner in persona.
  9. Rocky. Udiskutabel klassiker.
  10. The Outlaw Josey Wales. Eastwoods regigjennombrudd.
Kategorier
Anmeldelser

Hatari! (1962)

En romantisk komedie på hele 150 minutter, lagt til Afrika, og med John Wayne i hovedrollen høres ut som en merkelig idé. Settingen er en mangslungen gruppe mennesker med John Wayne i spissen, som lever av å fange dyr for levering til zoologiske hager. Inn blant disse kommer så en ung og pen kvinnelig fotograf spilt av Elsa Martinelli. Derfra er det ikke særlig tvil om hvordan dette skal gå videre.

Handlingen er nokså blodfattig, det må sies. Store deler av filmen er viet til flotte scener der teamet kjører inn i dyreflokker for å fange et eksemplar, men femte og sjette gangen dette skjer er det ikke lenger så veldig spennende. Og kjærlighetshistorien går parallelt med dette – med veldig, veldig små elefantskritt.

De fleste kjenner melodien Baby Elephant Walk, skrevet av Henry Mancini for denne filmen. Det er nok først og fremst det den huskes for. Det er nemlig ikke så mye særpreg Howard Hawks klarte å sette på denne, selv om Elsa Martinellis karakter nok er relativt typisk ham – en utenforstående som skal vekke vår sympati er et trekk Hawks brukte mye.

Filmen kan være interessant både for fans av John Wayne og Howard Hawks – først og fremst fordi den skiller seg såpass mye ut fra majoriteten av deres filmer. Og det er fine bilder.