Kategorier
Anmeldelser

Mississippi Burning (1988)

Jeg liker Alan Parker ganske godt. Flere av hans filmer er gode. De er i tillegg relativt originale, litt utenfor den alminnelig opptråkkede sti, forklart på en utilstrekkelig måte. Men samtidig har han som oftest manglet de siste prosentene for å nå helt opp i toppen.

Midnight Express er muligens den som best står hele løpet ut, men det er også mye som er bra i Birdy, Angel Heart, The Commitments og ikke minst The Wall. Musikk er et gjennomgående trekk i filmene hans, og også i Mississippi Burning setter Parker av tid til små drypp av Negro Spirituals. Handlingen er muligens kjent for de fleste, det er raseuroligheter i Ku Klux Klan-land og FBI-agentene Willem Dafoe og Gene Hackman setter kursen nedover for å etterforske forsvinningen av noen hvite borgerrettsaktivister. Der møter de motstand i form av et godt knippe med karakterskuespillere; R. Lee Ermey, Michael Rooker, Brad Dourif og Stephen Tobolowsky. Det mangler bagateller her også, det gnistrer ikke av samspillet mellom Dafoe og Hackman, enda de prøver hardt. For hardt, kanskje.

Alan Parker er født så sent som i 1944, men lagde sin foreløpig siste film i 2003 og det er vanskelig å si hvor aktiv han kommer til å være i fremtiden.

Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1982


Dette året er jeg veldig fornøyd med. Og da ble det ikke engang plass til ungdomsfavoritten First Blood.

  1. Blade Runner. Et udiskutabelt mesterverk.
  2. Fanny och Alexander. TV-versjonen. Personlig og brilliant.
  3. Made in Britain. Tim Roth as Trevor the Skinhead.
  4. The Snowman. Julefavoritt.
  5. Vincent.
    [tube]fxQcBKUPm8o[/tube]
  6. The Verdict. Mesterlig Golden Years-rolle fra Newman.
  7. Den enfaldige mördaren. Kan tragisk være vakrere?
  8. Diner. Ensemble-film de Luxe.
  9. Fitzcarraldo. Et helt vanvittig prosjekt. Se også Burden of Dreams.
  10. E.T.: The Extra-Terrestrial. Koselig. Og trist!