I sal 2 på Dampsaga kino var vår husstand representert med 50 prosent av publikum. Vi er i tillegg en veldig liten familie, og noen ble dessuten hjemme. Det var altså et overraskende lavt oppmøte på norgespremieren av denne filmen. Jeg lurer på om fredager har blitt en litt dårlig premieredag, i allefall med mindre vi snakker om en Michael Bay-film i 3D? Vel, vi kan la dét ligge.
Jeg småhumret og ble litt rørt om hverandre av The King’s Speech, akkurat slik jeg hadde forventet. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av både Colin Firth og Geoffrey Rush, som er de to som bærer filmen på sine skuldre. Historien i seg selv er også interessant. Hertugen av York (Firth) har en ikke ubetydelig talefeil, men fordi han er svært lite i det offentlige rom er det relativt få utenfor kongefamilien som kjenner til dette. Men da hans far, kong Georg V dør, rykker han plutselig svært mye nærmere tronen. Jeg skal ikke her legge ut om vår relativt nære historie, men vil tro de fleste drar kjensel på og har hørt om skandalen med Wallis Simpson.
Gode skuespillerprestasjoner og en god historie. Utsøkte kulisser også samt flott foto. Det er likevel noen småting som trekker ned. Man kan lure på hvorfor Churchill er med, hans tilstedeværelse er helt unødvendig. Det er også andre eksempler. Jeg synes nok man kunne brukt tiden enda litt mer på Geoffrey Rush’s karakter. Han må da ha tilbragt flere timer med sin elev enn det vi får inntrykk av?
Men filmen er altså vel verdt å se, den er nominert til hele 12 Oscar og vil nok høste sin andel av disse.