En vanvittig mengde klassikere.
Serien åpner så og si med et smell. Et smell som er nokså sjokkerende for den uforberedte tv-seer vil jeg tro. For zombieentusiastene derimot er nok åpningen med på å skru forventningene til serien enda mer i været. For dette er kresne mennesker, må vite.
Det er ikke ukjente Frank Darabont som er seriens regissør. Han har tidligere vist at han kan fremstille dystopiske scenarioer på en utmerket måte i The Mist (2007). Der forskanser innbyggerne seg i et kjøpesenter (!), mot en utenforstående fare som like gjerne kunne ha vært zombier. Denne gangen bygger det hele imidlertid ikke på en Stephen King-roman, men en grafisk sådan forfattet av Robert Kirkman.
Og her kommer vi tilbake til seriens hovedmålgruppe. Tegneserien er igjen inspirert av George A. Romeros originale zombietrilogi. Romero, den moderne zombiefilmens far, satte ned en del grunnregler for hvordan zombier skal oppføre seg. Entusiastene sverger til disse reglene og har bare til dels sans for moderne varianter som Resident Evil og 28 … Later-filmene. Jeg synes det er morsomt å se at The Walking Dead også har latt seg inspirere av nettopp 28 Days Later, men allikevel klarer å være tro mot mesteren.
Andrew Lincoln som jeg egentlig bare kjente til som den som er håpløst forelsket i Keira Knightleys karakter i Love Actually, fremsto for meg som et overraskende valg som denne seriens hovedperson. Det virket som et stort sprang. Skulle jeg plukket noen på forhånd ville nok Timothy Olyphant vært adskillig nærmere. Hadde det ikke vært for at han er opptatt med «Justified», en serie jeg har nevnt tidligere. Men Lincoln gjør ikke bort seg på noen måte i løpet av den første sesongen. Regissør Darabont har også tatt med seg andre skuespillere han har brukt i filmene sine.
Med små grep mot slutten kunne dette ha vært en miniserie som ble avsluttet etter de seks episodene som utgjør sesong 1. Det er et dristig konsept for en tv-serie dette, og det er nok en av grunnene til at sesongen er så kort. De fleste av karakterene forblir videre nokså tynt utviklet etter kun seks episoder. Det er derfor hyggelig at man nå har forlenget det hele med en sesong 2 (13 episoder), og så får vi krysse våre fingre for at suksessen vedvarer.
Sesongstart for serien i Norge er for øvrig 28. april, du kan lese mer om dette på NRK P3 Filmpolitiets sider.
René Clair både skrev og regisserte disse to filmene, som ble lansert med et drøyt halvt års mellomrom i 1931. Begge to er farsepregede komedier som har hatt stor innflytelse på filmer som kom etter. Le million var først ut, og den slapstickpregede komikken er lett å kjenne igjen hos f. eks. The Marx Brothers.
Og begge to er altså tidlig lydfilm, la meg presisere dét. Dette kan høres direkte på lydsporene, teknikken og ren slitasje gjør nok at dette aldri kan restaureres til det fulle. Men vi merker det også ellers, dialogen er egentlig holdt til et minimum og Clair valgte å gjøre begge to delvis til musikaler. Kanskje Le million mer enn sin etterfølger i så måte.
Historien i begge to handler i bunn og grunn om det samme. Fattigmann slår seg opp og fram, i allefall for en periode. I Millionen handler det om et vinnerlodd på avveie, der den unge lutfattige kunstneren blir offer for intrikate forviklinger før loddet finner tilbake til sin rette eier. Her var det en utskjelling jeg bet meg spesielt merke i – «Murderer! Artist!»
I À nous la liberté er det en fengselsfugl med et helt unikt forretningsmessig talent som slår seg opp til å bli en magnat innen grammofonindustrien, dette går bra inntil han blir innhentet av sin (tildels) mørke fortid. Denne filmen er spesielt kjent fordi den fikk produksjonsselskapet Tobis films til å saksøke Charlie Chaplins film Modern Times, da den kom ut noen år senere. Rett skal være rett, forviklingene rundt samlebåndet i Chaplins fabrikk er svært likt det som foregår i dens franske forgjenger. Men samlebåndskomikk, for å bruke en upassende beskrivelse, må nødvendigvis ha noen likhetstrekk. Og René Clair selv vridde seg nærmest av skam over søksmålet, han var en stor beundrer av Chaplin, og kunne knapt tenke seg noe verre enn å komme på kant med sin kollega. Hvilket han heller ikke gjorde, de to forble uberørt av striden mellom selskapene (som faktisk varte i mer enn ti år).
To viktige filmer med tanke på den innflytelse de har hatt, først og fremst er det dette de bringer med seg til oss i dag.