Og den første av de er faktisk også litt sint. Joe Lampton (Laurence Harvey) har ett mål, og det er å klatre på den sosiale rankingen. Han kommer fra arbeiderklassen, arbeider i offentlig administrasjon og beiler en overklassepike. Parallelt tilbringer han tiden i Alices favntak (Simone Signoret), en eldre kvinne han treffer på teateret. Merkelig nok ser det hele ut til å gå i den retning Joe ønsker, men Alice har tatt romansen en smule mer alvorlig enn Joe hadde trodd.
Jack Clayton håndterer dette, i utgangspunktet ordinære trekantdramaet, på en ganske så fortreffelig måte. Joe kommer unna dette uten å fremstå som en altfor stor drittsekk. Men moralen – den er vel Skomaker, bli ved din lest?
I 1963 var britisk filmindustri nesten ferdig med «sint ung mann»-epoken og på vei over i The Swinging Sixties. Billy Liar var i den forbindelse et friskt pust med adskillig større innslag av ren komedie, selv om den har alvorlige undertoner. Billy (Tom Courtenay) er en dagdrømmer, han lever i en illusorisk verden basert på fabrikerte løgner. 
Også han sjonglerer flere damebekjentskaper, der han til og med resirkulerer forlovelsesringer disse i mellom og produserer fiktive søstre for å forklare disses eksistens for hverandre.
Billy er en smått utrolig karakter, men løgnene innhenter ham til slutt. Det virker som om hans eneste sjanse er å rømme fra hele greia og starte på nytt i storbyen. Har han rygg til å rive seg løs fra dagdrømmene og gripe denne muligheten?
John Schlesinger var en av de britiske regissørene som tok sjansen i Hollywood og lyktes godt med dét, med senere filmer som Midnight Cowboy og Marathon Man på CV-en.
