I say it’s a pretty good month.
Stikkord: blu-ray
Kategorier
Topp 10 fra 1951
- Ace in the Hole. Dette er nok Wilders mørkeste film.
- A Place in the Sun. Min favoritt Monty Clift i et uhyre intenst drama.
- The African Queen. Huston og Bogie på tur.
- The Day the Earth Stood Still. Diskutabelt den beste sci-fi-filmen.
- Early Summer. Familiedrama som bare Ozu kan det.
- The Red Badge of Courage. En av de beste antikrigsfilmene.
- The Lavender Hill Mob. Strålende film fra Ealingstudioet.
- A Married Life aka Repast. Hverdagsdrama fra Naruse står ikke langt bak Ozu.
- Alice in Wonderland. Nærmest psykedelisk fra Disney. Utsøkt i blu-ray.
- The Tales of Hoffmann. Nest beste dansefilm fra Powell & Pressburger.
Kategorier
Nå kommer de og tar deg, Barbra
For de som har sett denne filmen før, kanskje til og med flere ganger, er det ganske spesielt å endelig kunne sette seg ned med en HD-utgave. Opp i gjennom årene har denne klassikeren kommet ut i utallige prints, fra ulike utgivere, med ulikt innhold og varierende kvalitet. Og alt har dermed slett ikke vært like bra.
Alt fra så og si første bilde i denne er forbedret. Gresstråene langs veien der Barbra og Johnny kommer kjørende, løvbladene, skriften på gravsteinene – alt fremstår med en klarhet vi ikke har vært i nærheten av å skimte tidligere. Personlig oppdaget jeg at skiltet til kirkegården var gjennomhullet av kuler, og at det ikke bare var tilklint med søle eller maling, noe jeg hadde trodd inntil nå. Måten filmen er skutt på inne i huset, med kamera ganske lavt ned mot gulvet pekende oppover, gjør at vi i nærbildene også får med oss ansiktsdetaljer vi ikke tidligere har sett. Men HD kan også være nådeløst. En del av scenene er filmet uskarpe, og disse fremstår jo nå som mer uskarpe enn det øvrige. Men nær sagt heldigvis har ikke Optimum falt for fristelsen til å kjøre disse sekvensene gjennom tunge filtre med kantforbedring, det ville tatt noe av sjelen vekk fra filmen. I stedet er resultatet at vi har fått tilgang til den beste og mest realistisk gjengitte versjonen av denne filmen noensinne. Trolig vil aldri Night of the Living Dead komme til å se bedre ut enn det den gjør her.
Det er dessverre relativt lite ekstramateriale, kun én dokumentar. Til gjengjeld er denne svært fin. Dokumentaren One for the Fire: The Legacy of ‘Night of the Living Dead’ fra 2008 har samlet sammen de viktigste personene bak filmen og latt de fortelle. Dette er i perioder veldig rørende, lærerikt og underholdende. Blant annet forteller man historien om hvordan Romero & co. mistet Copyrighten til filmen, noe man aldri egentlig har kommet over og fortsatt har et sterkt håp og ønske om å få tilbake. Naturlig nok. Det vi kanskje savner mest er kommentarsporene f.eks. fra DVD-utgivelsene til Dimension eller Contender, men uansett ville jeg ikke byttet vekk denne bildekvaliteten mot disse.
Kategorier
Topp 10 fra 1967
- Le samouraï. Gleder meg kanskje aller mest i verden til denne kommer på blu-ray.
- In Cold Blood. Filmen like god som boken. Sjeldent.
- Cool Hand Luke. Failure to communicate.
- Samurai Rebellion. Herre, denne er mørk. Og bra!
- Dont Look Back. Lett surrealistisk thriller med suckerpunch.
- Hombre. Nywestern. Knall Newman.
- Bonnie and Clyde. Amerikansk nybølge ved den beste av dem, Arthur Penn.
- Hour of the Gun. Diskutabelt den beste Wyatt Earp-filmen.
- Death Rides a Horse. En relativt sjelden spaghettigodbit.
- In the Heat of the Night. Tidlig antirasisme.
Kategorier
The Passion of the Christ (2004)
Mel Gibson går rett på sak. Dette er det siste døgnet i Jesus’ liv. Når filmen begynner er vi i Getsemanes hage, der Jesus søker støtte hos Gud i den fortvilte situasjonen han er i.
Gibson skal ha dét, filmen er annerledes enn andre filmer om Jesus. Blant annet fordi tidsrammen er mye kortere. Det er vanskelig å nullstille seg helt i forhold til denne historien, men jeg skulle tro at hvis noen som var fullstendig ukjent med fortellingen om Jesus skulle se denne, så ville de ikke skjønne hvilken person han var. Vi får ikke se de vanlige undrene utført. Det er noen flashbacks til episoder tidligere i livet, men de utdyper ikke legenden Jesus, knapt nok mennesket.
På den annen side kan jeg ikke la være å tenke at dette er en unødvendig fremstilling av Jesus’ siste timer. Fordi – vi presenteres egentlig ikke for noe som helst nytt her. Dette er ingen ny bibeltolkning. Gibson har sagt at han stort sett følger evangeliene. Noen få friheter har han tatt seg, som da Jesus møter sin mor Maria mens han bærer korset oppover Golgata. Ellers er filmen tro mot skriften. Det som er kjernen i filmen er å vise ufattelig mye mer vold og tortur enn det vi har sett i andre adapsjoner. Faktisk mer vold og tortur enn det man kan se i en gjennomsnittlig ny-horrorfilm som Saw eller Hostel. Og jeg ser ikke poenget med dette i det hele tatt. Det hele er så voldsomt at man kanskje blir nummen. Selv merket jeg at jeg ble lei, jeg ville at det skulle være over, men ikke på en «medlidende med Jesus»-måte, men på en «jeg skjønte poenget for 35 piskeslag siden»-måte. Når til og med lydmiksen forteller oss at blodet drypper eller at kjøttstykker løsner blir det overtydelig.
James Caviezel er glimrende i hovedrollen, men har egentlig svært lite å spille på. Men det samme gjelder i enda større grad for de andre skuespillerne. Jødene er bare udyr, Jesus’ nærmeste er bare triste. Det er faktisk kun en eneste som har en viss form for dualitet i sin tolkning, og det er Hristo Shopov som spiller romeren Pontius Pilatus. Er dette Gibsons håndsrekning til katolisismen?
Det er videre et dristig trekk å bruke arameisk og latin som språkene i filmen. Gibson fortalte at dette var gjort for å få fokus over på det visuelle i historien. Kanskje møtte han seg med dette i døren, da paradokset jo er at det vestlige publikummet ville måtte fokusere på undertekstene. Han så nok dette også selv, faktisk forteller han at undertekstene lenge var vurdert som unødvendige. Regien, bildene og skuespillernes uttrykk skulle fortelle nok. Greit, men vi kunne trengt noen andre bilder også.