Stikkord: DVD

Kategorier
Anmeldelser

Monty Python’s Life of Brian (1979)

Etter så mye seriøsitet over så mange poster relatert til temaet om Jesus Kristus, er det vel både naturlig og nødvendig å avslutte dette med en liten spoof. Det var nok også bakgrunnen for at denne filmen i sin tid ble lagd, i hvertfall noe av forklaringen, det var og er fryktelig seriøst dette temaet og trenger å bli utfordret.

Og jeg kimser slett ikke av det faktum at denne fortellingen er svært viktig for mange mennesker. Denne filmen gjør heller ikke, etter mitt syn, narr av mange menneskers sterke Gudstro, men prøver tidvis kanskje på noe av det samme som Scorsese prøvde på nesten ti år senere. Nemlig å vise oss, gjennom den høyst fiktive Brian Cohens liv, hvor enkelt og tilfeldig det kunne være å bli det samlingspunktet som folk hadde behov for å lytte til. Og samtidig hvor vanskelig det kunne være å leve opp til dette. Og om man tror på Jesus eller ikke, så er det nok adskillige sannheter i måten samfunnet på den tiden beskrives for oss.

Men, hvis Pythonene lyktes med ovennevnte budskap var det nok en bieffekt av det de er best til – å skape ypperlig satire. Filmen ble imidlertid ikke oppfattet som kun satire av Statens Filmkontroll da filmen ble lansert i 1980. Den ble stanset på grunn av påstått blasfemi, noe som i ettertid neppe kan være de daværende medlemmers stolteste øyeblikk?

Jesus er bare med i små glimt av denne filmen. Helt i begynnelsen, hvor de tre vise menn går inn i feil hus før de finner fram til den berømte krybben i stallen. Etter et tidshopp på 33 år ser vi så Jesus tale til en gruppe mennesker fra toppen av Oljeberget (var det ikke dér?), men deretter er det bare Brians liv. Det må ha svært liten hensikt å begynne å ramse opp alle de best kjente scenene på nytt, det kan da neppe være noen igjen som ikke har sett denne nå. Men, min favorittkarakter, det må nok være Michael Palin som romeren med dårlig samvittighet og ansvar for korsfestingen. Hvis det da ikke er John Cleese som skal arrangere steining? Eller er det den absurde aliensekvensen… En fantastisk film er det i allefall.

Andre poster:

Kategorier
Anmeldelser DVD

A Film Unfinished (2010)

Etter at andre verdenskrig var over, oppdaget man i et øst-tysk arkiv omlag seksti minutter med råfilm, fordelt på fire ruller. Dette viste seg raskt å være opptak fra ghettoen i Warszawa, gjort av nazistene selv i maidagene 1942. Filmen ble ansett som en viktig kilde for historikere som et autentisk bilde av forholdene.
Imidlertid, da man senere fant tilleggsmateriale og bortklipte scener, ble plutselig det hele betydelig mer komplisert. Grunnen var at disse klart viste at alt var nitidig iscenesatt.
Filmen om filmen, A Film Unfinished, presenterer for oss opptakene i sin helhet med klare henvisninger til de koreograferte delene.

Et ukritisk blikk på den opprinnelige filmen viser oss en ghetto fylt av kontraster. De bedrestilte jødene går i selskaper og nærmeste fråtser i overflod, alt mens de på fortauet utenfor skritter over likene av de fattige som har dødd av sult der de stod eller satt. Tilleggsopptakene viser oss tvangen dette ble gjennomført under, redselen i blikkene deres, mens de – naturlig nok – ikke iherdig protesterer mot maten og brennevinet.

Det kan spekuleres i årsakene til at filmen ble laget. Tysk innenrikspropaganda for å vise jødene som et klassedelt folk som behandler sine dårligstilte som dyr? Propaganda for å vise at jødene ble behandlet bra – av tyskerne – i ghettoen? Vi får nemlig ikke se overgrep utført av tyskere. De som sprer uro i gatebildet er de jødiske oppmennene oppnevnt av nazistene, de sistnevnte er knapt med i filmen.
Personlig tror jeg at dette er en dokumentasjon for senere tyske generasjoner av «et folk som engang var» – «dette er noe som ble kalt jøder, før det tredje riket befridde jorden for slike…»
Etter hvert blir vi også vitne til rituelle jødiske seremonier, alt filmet med den hensikt å vise at dette er umennesker som fortjener sin tiltenkte skjebne. Måten en omskjæring av et lite guttebarn blir fremstilt er kun egnet til å vekke avsky, selv med et så objektivt syn på den handlingen som overhode mulig.

I dokumentaren viser regissør Hersonski filmen for noen overlevende jøder, som på ingen måte kjenner seg igjen i måten ghettoen blir presentert på. Alt er manipulert for å sette jødene i dårlig lys – add insult to injury, som det heter på engelsk.
Jeg opplevde denne dokumentaren som uhyre sterk. På mange måter vel så sterkt som filmer fra konsentrasjonsleire, som vi jo har sett flere av. Så grusomt som vi vet det var i leirene – den kynismen og nitidige ydmykelsen som ligger bak disse «hverdagsscenene» blir nesten enda verre. Jeg anbefaler denne filmen sterkt, den kan enklest bestilles fra Amazon.

Kategorier
Anmeldelser

Il vangelo secondo Matteo (1964)

Jeg har to ganger tidligere på denne bloggen vært innom temaet Jesus Kristus. The Gospel According to Matthew er Pier Paolo Pasolinis tilnærming til historien, og som det fremgår av tittelen er den basert på Matteusevangeliet.

Den Jesus som Pasolini presenterer for oss er fordømmende på grensen til det revolusjonære. Prester og Fariseere får passet sitt påskrevet, for å si det slik. Dette var nok neppe utilsiktet fra regissørens side, som selv var Marxist. Sånn sett har også denne filmen mye mer til felles med The Last Temptation of Christ (1988) enn The King of Kings (1927). Willem Dafoes Jesus gikk etter hvert til ganske ytterliggående handlinger for å få fram sine poeng, her går det mest på det verbale løs, men hensikten er den samme. Kontrasten til «milde Jesus, du som sagde» i The King of Kings blir slående.

Pasolini holder seg meget strengt, med kun et par avvik, til evangelieteksten. Så nært at den kunne tekstes til engelsk av en prest, og samtidig fikk den katolske kirkes godkjenning. Det eneste Pasolini reagerte negativt på i så måte var at ordet «St.» snek seg inn i tittelen. Den italienske originaltittelen lyder bare «i følge Matteus». Noe mer liberale er musikkvalgene, som spenner fra Bach til negro spirituals, blues og afrikanske rytmer.

Filmen er visuelt meget vakker, og jeg satt flere ganger og tenkte på hvilke supre tryner en del av skuespillerne hadde. Spesielt gjelder dette Enrique Irazoqui i hovedrollen, samt den unge Maria. Irazoqui var for øvrig spansk og ble dubbet til italiensk. Resten av skuespillerne var italienske og filmen ble også spilt inn der.

DVD-gjengivelsen er ikke direkte ille, men noe grumsete i de mørkeste scenene. Det er absolutt rom for en forbedring her, så vi må kunne håpe at noen forbarmer seg over denne filmen med en forbedret blu-ray. (EDIT: Hvilket nå har skjedd!)

Kategorier
Anmeldelser

You’ll not see nothing like the Mighty Quinn

Jeg har sett en av de produksjonsmessig eldste filmene i samlingen min, en dokumentar laget av forskeren Robert Flaherty i 1922, og som handler om eskimoen Nanook og hans familie. Etter dette kom jeg på at jeg også hadde stående usett en film fra omtrentlig samme miljø, og valgte å følge opp med The Savage Innocents (Nicholas Ray, 1960).
Nanook of the North er ganske så imponerende på flere måter. For å ta det rent tekniske først – dette er altså en film fra 1922, og selv om Criterion nok har gjort en svært så god jobb med restaureringen, så må den ha holdt seg godt i utgangspunktet. Det er relativt tydelige og flimmerfrie bilder dette, nesten blottet for flekker og lysskjemming. De små manglene den kan ha er i form av tendenser til overeksponering, som jeg vil tro langt mer erfarne fotografer enn Flaherty kunne latt seg lure av under de forholdene. Flaherty var nemlig ingen erfaren filmmaker på dette tidspunktet. Dette var hans første film, og en han bestemte seg for å lage under sitt første opphold hos eskimoene.

Hans aller første forsøk ble ødelagt, så han reiste tilbake litt mer forberedt og det er dette vi her ser resultatet av. Eskimofamilien med Nanook i spissen ser ut som om de godtar de fremmedes tilstedeværelse nokså uberørt. Det er rart å se hvordan de eksisterer under disse forholdene, som åpenbart er en evig kamp mot naturkreftene og leting etter mat. Så hører det da også med til historien at Nanook sultet i hjel ca. to år etter at denne innspillingen var ferdig. Filmens popularitet hadde vært enorm, derfor spredte også nyheten om Nanooks død seg som en farsott verden rundt.

The Savage Innocents er mildt sagt en ganske snodig film, helt på grensen til det bisarre. Den begynner med en scene som ville fått Paul Watson til å sabotere båten din, nemlig to eskimoer som jakter isbjørn fra kajakkene sine. Derfra og ut handler det hele om eksimoen Inuk og hans tilkommende familie.

Dette var en film som Nicholas Ray (Johnny Guitar, Rotløs ungdom) visstnok bare måtte lage. Anthony Quinn spiller eskimoen Inuk på en naiv, stotrende og ikke så rent lite rasistisk måte. Konebytting virker å være det mest bærende elementet i filmen, og det er også dette som utløser en misforståelse med en hvit mann og som leder til dennes død.

Flere av scenene er som hentet rett ut fra Nanook of the North, kanskje spesielt fremtredende i så måte er der hvor Quinn, iført de samme isbjørnbuksene som Nanook, fanger en sel som dukker opp i et pustehull. Det er nesten bare selens størrelse som skiller disse to scenene fra hverandre. Ray må uten tvil ha vært stor fan av Flahertys film. Bob Dylan, på sin side, var en stor beundrer av Nicholas Rays film. Han skrev derfor sangen The Mighty Quinn (Quinn the Eskimo) som en hyllest til Anthony Quinns innsats.

Jeg syns filmen virker merkelig eldet, og ikke «like fersk i dag» som DVD-produsenten vil ha det til. Måten den fremstiller de innfødte på virker mer som hentet ut fra tidlige amerikanske westernfilmers syn på indianerne, enn det man ville anta at en film fra 1960 ville gjøre. Overføringen til DVD er heller ikke perfekt på noe vis. Som sagt en nokså underlig film, som ikke ligner på noe annet jeg kan huske å ha sett.

Kategorier
Anmeldelser

Deux films de René Clair

René Clair både skrev og regisserte disse to filmene, som ble lansert med et drøyt halvt års mellomrom i 1931. Begge to er farsepregede komedier som har hatt stor innflytelse på filmer som kom etter. Le million var først ut, og den slapstickpregede komikken er lett å kjenne igjen hos f. eks. The Marx Brothers.

Og begge to er altså tidlig lydfilm, la meg presisere dét. Dette kan høres direkte på lydsporene, teknikken og ren slitasje gjør nok at dette aldri kan restaureres til det fulle. Men vi merker det også ellers, dialogen er egentlig holdt til et minimum og Clair valgte å gjøre begge to delvis til musikaler. Kanskje Le million mer enn sin etterfølger i så måte.

Historien i begge to handler i bunn og grunn om det samme. Fattigmann slår seg opp og fram, i allefall for en periode. I Millionen handler det om et vinnerlodd på avveie, der den unge lutfattige kunstneren blir offer for intrikate forviklinger før loddet finner tilbake til sin rette eier. Her var det en utskjelling jeg bet meg spesielt merke i – «Murderer! Artist!»
I À nous la liberté er det en fengselsfugl med et helt unikt forretningsmessig talent som slår seg opp til å bli en magnat innen grammofonindustrien, dette går bra inntil han blir innhentet av sin (tildels) mørke fortid. Denne filmen er spesielt kjent fordi den fikk produksjonsselskapet Tobis films til å saksøke Charlie Chaplins film Modern Times, da den kom ut noen år senere. Rett skal være rett, forviklingene rundt samlebåndet i Chaplins fabrikk er svært likt det som foregår i dens franske forgjenger. Men samlebåndskomikk, for å bruke en upassende beskrivelse, må nødvendigvis ha noen likhetstrekk. Og René Clair selv vridde seg nærmest av skam over søksmålet, han var en stor beundrer av Chaplin, og kunne knapt tenke seg noe verre enn å komme på kant med sin kollega. Hvilket han heller ikke gjorde, de to forble uberørt av striden mellom selskapene (som faktisk varte i mer enn ti år).
To viktige filmer med tanke på den innflytelse de har hatt, først og fremst er det dette de bringer med seg til oss i dag.