Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1940


Da har jeg nådd slutten av de årlige listene. Dvs den kronologiske nedtellingen. Det gjenstår imidlertid noen fortsatt, feks den for 2010!

  1. His Girl Friday. Ble tidlig en av mine favoritter.
  2. The Sea Hawk. Aldeles strålende swashbuckler.
  3. The Thief of Bagdad. Powell før Pressburger. Eventyr!
  4. The Grapes of Wrath. Sterkt drama, vellykket adapsjon.
  5. Night Train to Munich. Underkjent og undervurdert.
  6. The Philadelphia Story. Cary Grant. Katharine Hepburn. James Stewart.
  7. The Shop Around the Corner. You’ve got mail!
  8. Christmas in July. Klassisk Preston Sturges (som virkelig var på en roll på denne tiden).
  9. The Mark of Zorro. Tyrone Power er den fødte Zorro.
  10. Foreign Correspondent. Hitch er på plass i USA, men er litt i London likevel.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1953

  1. Roman Holiday. Mmmm. Audrey Hepburn. Sagt før, men kan ikke sies for ofte.
  2. The Naked Spur. Mann / Stewart. Igjen. En av de aller, aller beste westerns.
  3. Escape from Fort Bravo. Blake Carrington er overraskende god i en overraskende god film.
  4. Tokyo Story. Foreldre. Barn. Ikke enkelt, de greiene der.
  5. The Big Heat. Min favoritt noir. Tror jeg nok.
  6. Shane. «Shane!» «Come back, Shane!»
  7. From Here to Eternity. Den beste filmen om Pearl Harbor.
  8. The Tell-Tale Heart. James Mason er ren klasse.
  9. Ugetsu. Opptil flere dødssynder her. Umunter film.
  10. Pickup on South Street. Richard Widmark gir Fullers pulpy noir det lille ekstra.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1955

  1. Nuit et brouillard. Resnais’ uhyre sterke 32 minutters film om natt og tåke.
  2. Ordet. Diskutabelt den beste filmen om religion.
  3. The Man from Laramie. Mann / Stewart, say no more.
  4. Kiss Me Deadly. Hva er det i kofferten, det lyser…
  5. Bad Day at Black Rock. For noen moves på Tracy!
  6. Floating Clouds. En komplett tragedie om ikke gjengjeldt kjærlighet, fra ende til annen.
  7. All That Heaven Allows. En virkelig tåreperse, som i Sirks regi blir mer enn severdig.
  8. Lola Montès. Ophüls maler store bilder.
  9. Den standhaftige tinnsoldat. Norsk/dansk bidrag på listen, velfortjent.
  10. Rebel Without a Cause. Nicholas Ray-drama er ikke som andre drama.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1961

The Human Condition
Denne posten er skrevet på min nye iPad 2. Det tok, tross alt, en del tid.

  1. The Human Condition (III). Et mesterverks finale.
  2. Yôjinbô. Ikonisk.
  3. Såsom i en spegel. En stor personlig favoritt.
  4. Judgment at Nuremberg. Filmen har flere skuespillerprestasjoner i verdensklasse.
  5. The Innocents. Utrolig stemningsfull!
  6. The Misfits. Fits me fine.
  7. Askeladden og de gode hjelperne. Sommer skal bli!
  8. One-Eyed Jacks. Brando gjorde for få westerns.
  9. Two Rode Together. Ubetalelig samspill mellom Stewart og Widmark.
  10. Breakfast at Tiffany’s. Long cool woman in a black dress.
Kategorier
Anmeldelser

Rear Window (1954)

Etter å ha ryddet litt i DVD-samlingen min i kveld, så oppnådde jeg ny kontakt med enkelte filmer. Denne ramlet nærmest inn i hånden på meg fra sin nye Hitchcock-kategori. Som ikke er så omfattende, egentlig. Jeg har sett mye av mannen, men eier vel egentlig ikke så fryktelig mange filmer.

Men denne har jeg alltid vært litt ekstra svak for. Det første jeg la merke til under kredittene i begynnelsen, dette har ingenting med filmen å gjøre, var at Edith Head hadde ansvar for kostymene. Det hadde hun i så mange filmer at det knappest var noen sensasjon, men Billy Wilder forteller i Cameron Crowes bok en morsom litt på kanten-anekdote om henne. I følge Wilder var følgende skrevet på toilettveggen i Paramount studios: «Edith Head gives good costumes».

Det, eller den, jeg er svakest for i denne filmen er selvsagt Grace Kelly. Hun er fantastisk vakker, noe også James Stewart likte å fortelle om fra innspillingen. Det gikk dager hvor de bare satt rundt på settet og ventet på at hun skulle dukke opp, slik at de kunne se på henne. Jeg tror ham.

Ellers er den glimrende Thelma Ritter med, og trekløveret Kelly / Stewart / Ritter utgjør jo mesteparten av staben. Den hovedmistenkte Lars Thorwald, spilt av senere TV-detektiv Raymond Burr, får vi jo egentlig aldri vite noe særlig om. Så filmen farer med harelabb over en del ting og forklarer lite om de enkeltes bakgrunn, dette er en «sanntids» skildring over noen få døgn. Men teknikken er utsøkt og spenningen er satt i høysetet.