Stikkord: Stanley Kubrick

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1957


Du verden, for et år. Slet virkelig med å fjerne kandidater. Det sjunde inseglet, The Tin Star, Throne of Blood, Ni liv… alle måtte de gi tapt.

  1. 12 Angry Men. Tidenes regidebut.
  2. The Bridge on the River Kwai. Stian reddet meg fra evig fornedrelse, og anbefalte et gjensyn da denne holdt på å falle ut av listen. Eventyrlig bra.
  3. Smultronstället. Er nok min favoritt Bergman – en gammel manns roadtrip med særdeles vakre Ingrid Thulin.
  4. Paths of Glory. Kubricks første antikrigsfilm, og trolig den beste.
  5. 3:10 to Yuma. Det psykologiske dramaet som utspiller seg er vel så bra som det fysiske.
  6. Il grido. Som ofte er tilfelle hos Antonioni, så er ikke plotet det vesentligste.
  7. The Tall T. Budd Boetticher. Randolph Scott. Henry Silva. Men hvorfor The Tall T?
  8. The Cranes are Flying. En mer jordnær historie enn Soy Cuba. Nydelig.
  9. The Tarnished Angels. Vakker historie om fallerte drømmer, nydelig filmet i sort/hvitt CinemaScope.
  10. Witness for the Prosecution. Til slutt – Charles Laughtons fabelaktige innsats i ett av de beste rettsaldramaene.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1980

  1. ‘Breaker’ Morant. Brilliant krigsrettdrama, tenk Paths of Glory.
  2. The Long Riders. Den beste om Jesse James.
  3. The Long Good Friday. The rise and fall of Harold Shand.
  4. Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back. Den beste.
  5. The Shining. Nicholson er seg selv, Kubrick på sitt beste.
  6. The Blues Brothers. Landis er en auteur.
  7. Dix minutes de silence pour John Lennon. 10 minutter til minne. Spesielt.
  8. The Changeling. Underkjent grøsser.
  9. Dressed to Kill. Noe av det skumleste jeg så i min ungdom.
  10. The Elephant Man. Lynch er sjelden sort/hvitt.
Kategorier
Artikler

Full Metal Jacket – et essay

Denne filmen har alltid gitt meg en dyp følelse av ubehag. Spesielt gjelder dette den første delen, som foregår på rekruttskolen. Det er faktisk slik at jeg føler at det som rekruttene utsettes for berører også meg selv. Hele filmen omhandler delvis nedbryting av menneskeverdet og selvet, men måten Kubrick slenger dette i trynet på oss allerede fra første stund griper meg hver gang. Hårklipp-sekvensen er et viktig ledd i dette. Som før et kirurgisk inngrep, klargjøres nærmest hodene for de psykologiske inngrepene som skal følge. Håret, en viktig del av ens gamle selv, ligger igjen i en haug på gulvet. Ved å fullstendig endre og standardisere utseendet bidrar dette til at man fremmedgjøres både for seg selv og andre. Rekruttene skal gjøres like, de anonymiseres i form av klengenavn, de skal formes til ensartede drapsmaskiner.

Fortsett å lese «Full Metal Jacket – et essay»