Hva er det med disse russerne og kamerateknikk? De lange tagningene, de vakkert komponerte bildene, bruken av ekstrem vidvinkel… det er bare å gi seg over, det er besettende.
Dette er en film om Cuba, det ér Cuba, det er jeg som er Cuba. Filmen er en oppvisning i teknikk, nei stryk dét, det er kunst, det er fortellerglede, det er kjærlighet til et land, det er frihetstrang og revolusjonær kamp. Når alle idéene ikke akkurat settes i system, men blandes, og gjøres tilgjengelig for oss av uhyre dyktige filmskapere blir det til en stor filmopplevelse.
Jeg ble rent svimmel av enkelte scener. Kameraet opptrer som både subjekt og teknisk objekt i enkelte sekvenser. De maskekledte danserinnene på nattklubben tar av seg maskene og hilser til kameraet i det dette glir forbi, i neste øyeblikk er vi tett inne i en dialog rundt et bord der deltakerne ikke enser kamera, dvs. det er ikke lengre der.
Begravelsesscenen i kjølvannet av trappemassakren (!) har en så imponerende kamerasekvens at det gir litt gåsehud. Klippet ligger tilgjengelig annet sted på nettet, men dette er ikke en film man bør oppsøke i 320×240-oppløsning på en pc-skjerm, til det er filmen for bra.
Litt edruelig til slutt. Etter sigende fikk regissøren oppdraget av det sovjetiske regimet å lage en film for å promotere internasjonal sosialisme og henge ut de amerikanske imperialistene. Kalatozov gjorde selvfølgelig nettopp ikke dette, og det endte med bannlysing av det ferdige resultat både i Sovjetunionen – og på Cuba. Regissør Kalatozov er for øvrig muligens enda mer kjent for The Cranes are Flying.
Tilbake på sporet på min odyssé av usette Criterionfilmer, bragte meg i kveld til en av Luis Buñuels mest berømte franske filmer. Jeg er ikke en stor fan av surrealistiske filmer, og heldigvis er ikke dette en av disse. Den er faktisk ganske bra. Vakkert fotografert og en delikat balanse av intriger, sensualitet og ganske mye mystikk. Ja, og komedie!
