Det tusler smått videre for Antoine, som har etablert seg i forholdet som begynte i forrige film. Han blir familiefar, men det hele blir kjedelig. Han må utforske mer utenfor det ekteskapelige. Jobbene kommer og går. Han skriver på en bok, men blir ikke helt ferdig. I det hele tatt er det lite fremdrift i Antoines liv, dette kunne handlet om hver og en av oss. Monsieur Hulot dukker plutselig opp.
[IMDb]
På slutten av 60-tallet var tiden definitivt over for westernfilmenes naive fremstilling av de amerikanske urinnvånerne. Selv om det også tidligere fantes unntak (f.eks Broken Arrow (1950)) så ble alle indianerroller tradisjonelt spilt av hvite skuespillere, de snakket gebrokkent engelsk og red i ring rundt vogntog. Kjempet de ikke mot hvite nybyggere så fordrev de tiden med å slåss mot andre stammer, stort sett med det mål for øye å røve til seg kvinner eller hester.
De mest åpenbare eksemplene på at synet på de innfødte hadde endret seg finner vi i filmer som Soldier Blue, Little Big Man og A Man Called Horse, alle tre betegnende nok fra 1970. Hver på sin måte og muligens med varierende hell, valgte disse å fortelle historien fra indianernes ståsted.
Historien i sistnevnte foregår i Amerikas barndom tidlig på 1800-tallet. Lord Morgan (Richard Harris) har tatt turen til den nye verden fra England for å jakte fugler, noe han etter en stund erkjenner er langt på vei det samme som å skyte dem hjemme. Imidlertid blir følget hans overfalt av siouxindianere og han blir tatt til fange. Indianerne har muligens aldri sett en hvit mann før, og vet ikke helt hvordan de skal behandle ham. I begynnelsen blir han derfor satt bort til en gammel kvinne som «hesten» hennes, han blir bundet sammen med hundene og får som jobb å bære ved og whatnot. Etter lengre tid med nedverdigelser får Morgan sin sjanse til å bevise at han er mann, og får sjansen til å bli opptatt i stammen. For å oppnå dette må han gjennomføre solritualet – en relativt drøy affære.
Richard Harris’ mest kjente westernrolle er nok muligens som English Bob i Unforgiven (1992), han var født for sent til å få med seg gullalderen i tillegg til at han jo var engelsk. Men hans innsats i f. eks. Major Dundee er forsåvidt upåklagelig. Harris var vel så kjent for sine eskapader utenfor lerretet, men han gjør seg slett ikke bort her. Oppsummert er A Man Called Horse jevnt over en god film med få kleine øyeblikk. Det er for en stor del indianere som bekler rollene, og svært mye av dialogen er sioux og uten undertekster, noe som var ganske dristig. På flere områder er denne en forløper for Kevin Costners Dances With Wolves.
De lagde oppfølgere også tidligere – Richard Harris kom tilbake i The Return of a Man Called Horse (1976) og Triumphs of a Man Called Horse (1983). Som for de fleste oppfølgere er også disse langt mer forglemmelig enn originalen.
Woodstockfestivalen ble arrangert i august 1969. Den har blitt stående som selve symbolet for alt det som var vellykket med Flower Power-bevegelsen. Festivalen samlet en halv million mennesker over fire dager til en eneste stor blanding av ymse dop, fri sex og god musikk.
Kun fire måneder etter Woodstock-festivalen skulle Altamont-konserten bli «Woodstock West», et fredelig farvel med 60-tallet, og en måte å ta med seg bevegelsen inn i et nytt tiår. Slik skulle det ikke gå. For det første hadde man problemer med planleggingen. Tanken var først å arrangere det hele i Golden Gate Park. Dette krasjet imidlertid med en fotballkamp som skulle foregå like i nærheten. En hastig reallokering ble forsøkt lagt til Sears Point Raceway, men der satte eieren seg på bakbeina over filmrettighetene. Ting begynte å haste. The Rolling Stones var allerede planlagt som selve headlineren og var veldig interesserte i å gjøre konserten. Det neste av organiseringen foregikk derfor også i deres regi. Kun to dager før konserten lyktes man endelig med å finne nytt sted, eieren av Altamont Speedway sa seg villig til å leie ut anlegget.
Dette hadde minst én hake. Man kunne ikke rigge ny scene på så kort tid, og den eksisterende var kun én meter høy. The Grateful Dead, som var en av de andre artistene, anbefalte derfor at man leide inn Hell’s Angels til å stå vakt foran scenen. The Dead hadde tidligere brukte englene uten problemer på et tidligere arrangement.
Som sagt, så gjort. Brødrene Maysles gjorde opptak under konserten og forberedelsene til denne, og selv med etterpåklokskapens briller omhyggelig lagt til side er det umulig å ikke oppfatte den uhyggelige stemningen som ligger over alt og alle. Nesten helt fra de første artistene går på, er det bråk og slåsskamper foran scenen. Når The Rolling Stones ankommer, blir Mick Jagger slått i ansiktet av en publikummer med det samme han er ute av helikopteret. Det er imidlertid ikke før de drar i gang sin tredje låt, Sympathy for the Devil, at bandet begynner å bli urolige. Jagger stopper låten og forsøker å roe ned gemyttene, «Just be cool down in the front there, don’t push around». De starter opp igjen, men under fremføringen av Under my Thumb skjer det tragiske. En av publikummerne, Meredith Hunter, blir stukket ned og drept av et Hell’s Angels-medlem. Angivelig skal Hunter ha vært på vei mot scenen, mistenkt for å volde skade på bandmedlemmene. Av opptakene ser vi at han faktisk har et våpen, en revolver. Skudd blir muligens avfyrt. I det neste bevitner vi at han blir stukket ned.
Konserten fortsatte. Bandet bevitnet urolighetene, men så ikke selve handlingen. Filmskaperne var heller ikke klar over at drapet var festet til film før en uke senere under redigeringen. Ytterligere tre mennesker ble drept under konserten, disse riktignok av ulykker. I stedet for å bringe Peace and Love inn i 70-tallet har Altamont Free Concert blitt stående som hendelsen som drepte Flower Power.
Hey! said my name is called disturbance
Ill shout and scream, I’ll kill the king, I’ll rail at all his servants
Well, what can a poor boy do
Except to sing for a rock n roll band
Gimme Shelter kommer høyt opp på min liste over tidenes beste konsertfilmer. Dessverre muligens ikke først og fremst på grunn av musikken til The Stones.
Min rangering av Billy Wilders filmer, inkludert noen han skrev manus til.