26 titler. Også et dugandes år.
Dette har vært litt av en sesong, dere. Den beste siden den første, om ikke den beste sett under ett. Jeg har nå vært gjennom alle sesongene i løpet av relativt kort tid og regner meg nå som relativt a jour – fordi jeg p.t. ikke har brydd meg om å se sesong 5 før den kommer på DVD.
Da Dexter startet opp i 2006 representerte den noe ganske så annerledes. Vi skulle sympatisere med en seriemorder. Rød tråd gjennom sesongen var «The Ice Truck Killer» som fungerte meget godt. I sesong 2 fikk vi inn karakteren Lila, som jeg syntes ikke fungerte så bra, hun ble etter hvert mer enn slitsom. FBI-agent Frank Lundy (Keith Carradine) var imidlertid en positiv tilvekst. Serien falt så ytterligere med overkarikerte Miguel Prado (Jimmy Smits) i sesong 3. Vendingen serien tok med å bringe inn John Lithgow som Dexters nemesis i sesong 4 var dermed et vellykket trekk, tror ikke jeg har sittet så mye på nåler som denne gang. Prima TV, og for en sesongavslutning!
Etter det jeg forstår fikk i det minste også sesong 5 gode anmeldelser i begynnelsen, jeg har i redsel for spoilere ikke fulgt så nøye med på det videre forløpet. Men dere trenger ikke vedde veldig mye på at jeg kjøper den så raskt den er tilgjengelig.
36 titler. Et fint filmår, syns jeg.
En romantisk komedie på hele 150 minutter, lagt til Afrika, og med John Wayne i hovedrollen høres ut som en merkelig idé. Settingen er en mangslungen gruppe mennesker med John Wayne i spissen, som lever av å fange dyr for levering til zoologiske hager. Inn blant disse kommer så en ung og pen kvinnelig fotograf spilt av Elsa Martinelli. Derfra er det ikke særlig tvil om hvordan dette skal gå videre.
Handlingen er nokså blodfattig, det må sies. Store deler av filmen er viet til flotte scener der teamet kjører inn i dyreflokker for å fange et eksemplar, men femte og sjette gangen dette skjer er det ikke lenger så veldig spennende. Og kjærlighetshistorien går parallelt med dette – med veldig, veldig små elefantskritt.
De fleste kjenner melodien Baby Elephant Walk, skrevet av Henry Mancini for denne filmen. Det er nok først og fremst det den huskes for. Det er nemlig ikke så mye særpreg Howard Hawks klarte å sette på denne, selv om Elsa Martinellis karakter nok er relativt typisk ham – en utenforstående som skal vekke vår sympati er et trekk Hawks brukte mye.
Filmen kan være interessant både for fans av John Wayne og Howard Hawks – først og fremst fordi den skiller seg såpass mye ut fra majoriteten av deres filmer. Og det er fine bilder.