Kategorier
TV

The Walking Dead (Sesong 1)

Serien åpner så og si med et smell. Et smell som er nokså sjokkerende for den uforberedte tv-seer vil jeg tro. For zombieentusiastene derimot er nok åpningen med på å skru forventningene til serien enda mer i været. For dette er kresne mennesker, må vite.

Det er ikke ukjente Frank Darabont som er seriens regissør. Han har tidligere vist at han kan fremstille dystopiske scenarioer på en utmerket måte i The Mist (2007). Der forskanser innbyggerne seg i et kjøpesenter (!), mot en utenforstående fare som like gjerne kunne ha vært zombier. Denne gangen bygger det hele imidlertid ikke på en Stephen King-roman, men en grafisk sådan forfattet av Robert Kirkman.

Og her kommer vi tilbake til seriens hovedmålgruppe. Tegneserien er igjen inspirert av George A. Romeros originale zombietrilogi. Romero, den moderne zombiefilmens far, satte ned en del grunnregler for hvordan zombier skal oppføre seg. Entusiastene sverger til disse reglene og har bare til dels sans for moderne varianter som Resident Evil og 28 … Later-filmene. Jeg synes det er morsomt å se at The Walking Dead også har latt seg inspirere av nettopp 28 Days Later, men allikevel klarer å være tro mot mesteren.

Andrew Lincoln som jeg egentlig bare kjente til som den som er håpløst forelsket i Keira Knightleys karakter i Love Actually, fremsto for meg som et overraskende valg som denne seriens hovedperson. Det virket som et stort sprang. Skulle jeg plukket noen på forhånd ville nok Timothy Olyphant vært adskillig nærmere. Hadde det ikke vært for at han er opptatt med «Justified», en serie jeg har nevnt tidligere. Men Lincoln gjør ikke bort seg på noen måte i løpet av den første sesongen. Regissør Darabont har også tatt med seg andre skuespillere han har brukt i filmene sine.

Med små grep mot slutten kunne dette ha vært en miniserie som ble avsluttet etter de seks episodene som utgjør sesong 1. Det er et dristig konsept for en tv-serie dette, og det er nok en av grunnene til at sesongen er så kort. De fleste av karakterene forblir videre nokså tynt utviklet etter kun seks episoder. Det er derfor hyggelig at man nå har forlenget det hele med en sesong 2 (13 episoder), og så får vi krysse våre fingre for at suksessen vedvarer.

Sesongstart for serien i Norge er for øvrig 28. april, du kan lese mer om dette på NRK P3 Filmpolitiets sider.

Kategorier
Anmeldelser

Deux films de René Clair

René Clair både skrev og regisserte disse to filmene, som ble lansert med et drøyt halvt års mellomrom i 1931. Begge to er farsepregede komedier som har hatt stor innflytelse på filmer som kom etter. Le million var først ut, og den slapstickpregede komikken er lett å kjenne igjen hos f. eks. The Marx Brothers.

Og begge to er altså tidlig lydfilm, la meg presisere dét. Dette kan høres direkte på lydsporene, teknikken og ren slitasje gjør nok at dette aldri kan restaureres til det fulle. Men vi merker det også ellers, dialogen er egentlig holdt til et minimum og Clair valgte å gjøre begge to delvis til musikaler. Kanskje Le million mer enn sin etterfølger i så måte.

Historien i begge to handler i bunn og grunn om det samme. Fattigmann slår seg opp og fram, i allefall for en periode. I Millionen handler det om et vinnerlodd på avveie, der den unge lutfattige kunstneren blir offer for intrikate forviklinger før loddet finner tilbake til sin rette eier. Her var det en utskjelling jeg bet meg spesielt merke i – «Murderer! Artist!»
I À nous la liberté er det en fengselsfugl med et helt unikt forretningsmessig talent som slår seg opp til å bli en magnat innen grammofonindustrien, dette går bra inntil han blir innhentet av sin (tildels) mørke fortid. Denne filmen er spesielt kjent fordi den fikk produksjonsselskapet Tobis films til å saksøke Charlie Chaplins film Modern Times, da den kom ut noen år senere. Rett skal være rett, forviklingene rundt samlebåndet i Chaplins fabrikk er svært likt det som foregår i dens franske forgjenger. Men samlebåndskomikk, for å bruke en upassende beskrivelse, må nødvendigvis ha noen likhetstrekk. Og René Clair selv vridde seg nærmest av skam over søksmålet, han var en stor beundrer av Chaplin, og kunne knapt tenke seg noe verre enn å komme på kant med sin kollega. Hvilket han heller ikke gjorde, de to forble uberørt av striden mellom selskapene (som faktisk varte i mer enn ti år).
To viktige filmer med tanke på den innflytelse de har hatt, først og fremst er det dette de bringer med seg til oss i dag.

Kategorier
Anmeldelser

The Last Temptation of Christ (1988)

Denne filmen, selv om den i hovedtrekk fokuserer på nøyaktig samme tema som The King of Kings, velger seg en helt annen innfallsvinkel til historien.

Scorsese fokuserer i langt større grad på personen Jesus og hans sjelelige kvaler. Hvem er han, hvordan skal han kjempe, hvordan skal han forkynne sitt budskap? Han er usikker, han rives mellom krefter som vil ha åpen, væpnet motstand, og det motsatte som er ikke-vold og forkynnelse. Her er det ingen evangelietolkninger.

Judas (Harvey Keitel) fremstilles også fullstendig annerledes. Han er en kriger, en geriljasoldat mot den romerske styremakten. Han er ærlig, åpen, enkel og ikke den sleske profitøren vi presenteres for i bibelhistorien. Han presenteres først for oss som en leiemorder som har som oppdrag å drepe Jesus. Jesus’ jobb er å snekre kors til bruk i korsfestelsene som pågår en masse, og blir dermed oppfattet som en kollaboratør hos motstandsbevegelsen. Judas forsøker deretter i stedet å overtale Jesus til å bli med på laget. Men de er uenige om metodene.

Filmen er innom en del av de samme kjente begivenhetene som i DeMilles epos. Jesus helbreder f. eks. en blind i begge filmene. Men det er morsomt å observere at Bryllupet i Kanaan, der Jesus gjorde vin til vann er tatt med i denne, men ikke i filmen fra 1927. Her er det fest og spas.

Jeg likte denne svært godt. Spesielt har jeg tenkt mye på Jesus’ siste fristelse som kommer mens han henger på korset. Historien tok en flott vending der.

Jeg planlegger også å komme tilbake til flere filmer om temaet, feks The Passion of the Christ (Gibson, 2004), The Gospel According to St. Matthew (Pasolini, 1964) og hvorfor ikke Monty Python’s The Life of Brian? Følg med, følg med.

Kategorier
Blu-ray

Criteriontitler for juni

  • Black Moon (Malle, 1975)
  • Insignificance (Roeg, 1985)
  • Kiss Me Deadly (Aldrich, 1955)
  • The Makioka Sisters (Ichikawa, 1983)
  • Menschen am Sonntag (Siodmak&Ulmer, 1930)
  • Zazie dans le métro (Malle, 1960)
Kategorier
Anmeldelser

The King of Kings (1927)

Et fascinerende epos fra en av Hollywoods mest gigantomaniske regissører, Cecil B. DeMille. Jeg innrømmer gjerne at jeg lar meg fengsle av slike filmer – man lager rett og slett ikke filmer på denne måte lengre. Da ser jeg selvsagt bort fra selvfølgeligheter som at dette er stumfilm, jeg tenker først og fremst på scenografien. Kulissene er rett og slett imponerende, det samme er antallet statister.

Kongenes konge er altså Jesus fra Nasaret, en tittel han sarkastisk blir tildelt av sine romerske fangevoktere. Jeg regner med at de fleste kjenner denne historien, slik at jeg ikke risikerer altfor mange spoilere. Historien tar utgangspunkt i Jesus’ siste dager, fra perioden hvor han begynte å bli kjent blant Judeas ledere, fram til korsfestelsen og oppstandelsen. Filmen er svært tro mot evangeliene, og nesten hver eneste tekstplakat er signert med en bibelpassasje. Alle de kjente begivenheter er skildret, helbredelse av blinde, demonutdrivelse og gjenoppvekkingen av Lazarus fra de døde. Slutten av Jesu liv fra det siste måltid til han blir forrådt av Judas og dømt av Pilatus er naturlig nok viet stor plass (merker at jeg skriver som en trosbekjennelse her nå).

H.B. Warner i tittelrollen fremstår akkurat så from og mild og med den verdighet man kan forvente. Og akkurat de motsatte adjektiv er dermed passende for Judas (Joseph Schildkraut). På den måten er dette veldig svart/hvitt. Imponerende er det da at deMille valgte å presentere både filmens begynnelse og slutt i Technicolor. Filmen var for øvrig en heidundrende suksess, regissør deMille sørget for å få en rekke kirkeoverhoder til å velsigne filmen i forkant, noe som utvilsomt hjalp i forkynnelsen.