Måned: april 2011

Kategorier
Anmeldelser

Monty Python’s Life of Brian (1979)

Etter så mye seriøsitet over så mange poster relatert til temaet om Jesus Kristus, er det vel både naturlig og nødvendig å avslutte dette med en liten spoof. Det var nok også bakgrunnen for at denne filmen i sin tid ble lagd, i hvertfall noe av forklaringen, det var og er fryktelig seriøst dette temaet og trenger å bli utfordret.

Og jeg kimser slett ikke av det faktum at denne fortellingen er svært viktig for mange mennesker. Denne filmen gjør heller ikke, etter mitt syn, narr av mange menneskers sterke Gudstro, men prøver tidvis kanskje på noe av det samme som Scorsese prøvde på nesten ti år senere. Nemlig å vise oss, gjennom den høyst fiktive Brian Cohens liv, hvor enkelt og tilfeldig det kunne være å bli det samlingspunktet som folk hadde behov for å lytte til. Og samtidig hvor vanskelig det kunne være å leve opp til dette. Og om man tror på Jesus eller ikke, så er det nok adskillige sannheter i måten samfunnet på den tiden beskrives for oss.

Men, hvis Pythonene lyktes med ovennevnte budskap var det nok en bieffekt av det de er best til – å skape ypperlig satire. Filmen ble imidlertid ikke oppfattet som kun satire av Statens Filmkontroll da filmen ble lansert i 1980. Den ble stanset på grunn av påstått blasfemi, noe som i ettertid neppe kan være de daværende medlemmers stolteste øyeblikk?

Jesus er bare med i små glimt av denne filmen. Helt i begynnelsen, hvor de tre vise menn går inn i feil hus før de finner fram til den berømte krybben i stallen. Etter et tidshopp på 33 år ser vi så Jesus tale til en gruppe mennesker fra toppen av Oljeberget (var det ikke dér?), men deretter er det bare Brians liv. Det må ha svært liten hensikt å begynne å ramse opp alle de best kjente scenene på nytt, det kan da neppe være noen igjen som ikke har sett denne nå. Men, min favorittkarakter, det må nok være Michael Palin som romeren med dårlig samvittighet og ansvar for korsfestingen. Hvis det da ikke er John Cleese som skal arrangere steining? Eller er det den absurde aliensekvensen… En fantastisk film er det i allefall.

Andre poster:

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1968

  1. C’era una volta il West. En ubestridt ener.
  2. 2001: A Space Odyssey. Sølv er ikke nederlag.
  3. Night of the Living Dead. For en pall!
  4. Monterey Pop. Så mange schlägere!
  5. Diabolik. En publikumsvinner fra den første katakombefestivalen.
  6. Planet of the Apes. Sluttscenen er fortsatt manisk depressiv.
  7. Kuroneko. Creepy dame.
  8. Will Penny. Charlton Heston igjen, hvilket år.
  9. Kill. Prima samuraiflick.
  10. Where Eagles Dare. Clintern sliter med tysken.
Kategorier
Anmeldelser

The Passion of the Christ (2004)

Mel Gibson går rett på sak. Dette er det siste døgnet i Jesus’ liv. Når filmen begynner er vi i Getsemanes hage, der Jesus søker støtte hos Gud i den fortvilte situasjonen han er i.

Gibson skal ha dét, filmen er annerledes enn andre filmer om Jesus. Blant annet fordi tidsrammen er mye kortere. Det er vanskelig å nullstille seg helt i forhold til denne historien, men jeg skulle tro at hvis noen som var fullstendig ukjent med fortellingen om Jesus skulle se denne, så ville de ikke skjønne hvilken person han var. Vi får ikke se de vanlige undrene utført. Det er noen flashbacks til episoder tidligere i livet, men de utdyper ikke legenden Jesus, knapt nok mennesket.

På den annen side kan jeg ikke la være å tenke at dette er en unødvendig fremstilling av Jesus’ siste timer. Fordi – vi presenteres egentlig ikke for noe som helst nytt her. Dette er ingen ny bibeltolkning. Gibson har sagt at han stort sett følger evangeliene. Noen få friheter har han tatt seg, som da Jesus møter sin mor Maria mens han bærer korset oppover Golgata. Ellers er filmen tro mot skriften. Det som er kjernen i filmen er å vise ufattelig mye mer vold og tortur enn det vi har sett i andre adapsjoner. Faktisk mer vold og tortur enn det man kan se i en gjennomsnittlig ny-horrorfilm som Saw eller Hostel. Og jeg ser ikke poenget med dette i det hele tatt. Det hele er så voldsomt at man kanskje blir nummen. Selv merket jeg at jeg ble lei, jeg ville at det skulle være over, men ikke på en «medlidende med Jesus»-måte, men på en «jeg skjønte poenget for 35 piskeslag siden»-måte. Når til og med lydmiksen forteller oss at blodet drypper eller at kjøttstykker løsner blir det overtydelig.

James Caviezel er glimrende i hovedrollen, men har egentlig svært lite å spille på. Men det samme gjelder i enda større grad for de andre skuespillerne. Jødene er bare udyr, Jesus’ nærmeste er bare triste. Det er faktisk kun en eneste som har en viss form for dualitet i sin tolkning, og det er Hristo Shopov som spiller romeren Pontius Pilatus. Er dette Gibsons håndsrekning til katolisismen?

Det er videre et dristig trekk å bruke arameisk og latin som språkene i filmen. Gibson fortalte at dette var gjort for å få fokus over på det visuelle i historien. Kanskje møtte han seg med dette i døren, da paradokset jo er at det vestlige publikummet ville måtte fokusere på undertekstene. Han så nok dette også selv, faktisk forteller han at undertekstene lenge var vurdert som unødvendige. Regien, bildene og skuespillernes uttrykk skulle fortelle nok. Greit, men vi kunne trengt noen andre bilder også.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1969

  1. Butch Cassidy and the Sundance Kid. Finnes det sånne skuespillerpar fortsatt?
  2. L’armée des ombres. Melvilles krigserindringer er grimme.
  3. Kes. Klassisk fotballscene. Super film.
  4. Midnight Cowboy. Naivitet og tragedie går ofte hånd i hånd.
  5. The Italian Job. Får lyst på en Mini Cooper hver gang.
  6. On Her Majesty’s Secret Service. Synd at Lazenby blir omtalt så negativt.
  7. Support Your Local Sheriff! Faktisk veldig god komedie og helt ok western.
  8. Tell Them Willie Boy Is Here. Mye western her nå, men denne har så mye å by på.
  9. True Grit. Rart å tenke på at denne skulle få sin remake i 2010.
  10. The Wild Bunch. En av de siste svære westerns.
Kategorier
Blu-ray Diverse DVD

London Calling

Jeg er hjemme etter Londontur, og det ville ha vært ganske snodig hvis jeg ikke skulle ha benyttet anledningen til å plukke opp noen DVD-er. Men jeg må si, innenfor dørene hos HMV på Oxford Street så ble jeg litt satt ut. Jeg hadde egentlig en lang ønskeliste med filmer. Men størrelsen på lokalet og det enorme utvalget setter meg alltid ut (høres ut som om jeg er der ofte, men refererer egentlig bare til et besøk for 18 måneder siden, der det samme skjedde).

Det må vel nevnes at denne handelen bare var en liten del av det som skjedde på turen, som varte fra onsdag til mandag. For det første tilbragte vi et par dager sammen med et engelsk par fra Brighton, som vi ble kjent med på Rhodos i fjor. Dette var svært hyggelig, de tok seg tid til å bli med oss rundt i byen, vi koste oss og nøt av det engelske kjøkken samt feide over noen vanlige severdigheter som The London Eye osv. Vi besøkte også på egen hånd Museum of Natural History, London Film Museum og ikke minst musicalen We Will Rock You. Sistnevnte er faktisk meget, meget bra og var kanskje turens høydepunkt.

Men tilbake til HMV (siden dette for det meste er en filmblogg…)

Etter et par timer hadde jeg klart å plukke ut de fleste av titlene på bildet, de siste ble kjøpt på flyplassen – der samme titler var enda billigere (ekskl. mva). Men resultatet ble altså:

  • Rome: The Complete Series (DVD)
  • Blackadder Remastered (DVD)
  • The Pacific (Blu-ray)
  • Dawn of the Dead (Blu-ray)
  • Day of the Dead (Blu-ray)
  • Generation Kill (Blu-ray)
  • Queen Rock Montreal (Blu-ray)
  • National Treasure & National Treasure 2 (Blu-ray)
  • Anchorman (DVD)
  • Un prophète (DVD)
  • Shutter Island (DVD)
  • South Park-filmen (DVD)

Det ble jo kostende litt dette, men likefullt mye billigere enn i Norge. Og så ble det nok titler jeg ikke ville ha bestilt over nettet, mange av dem. Blir litt andre kjøp når man får tilbudene i fleisen.