Kategorier
Anmeldelser

The Sons of Katie Elder (1965)

I 1965 var gullalderen for westernfilmene langt på vei over. Dette betydde ikke at de som fortsatt ble produsert nødvendigvis var kjedelige repetisjoner av filmer man hadde sett før, snarere tvert om. Sergio Leone hadde allerede året før for fullt kommet på banen med Per un pugno di dollari (A Fistful of Dollars) og oppfølgeren kom året etter. Spaghettigenren var etablert. Også i moderlandet USA førte den nye trenden til nye uttrykk, representert ved regissører som Arthur Penn og Martin Ritt. Samtidig holdt mange av de gamle westernregissørene fortsatt koken.

Henry Hathaway regisserte sin første western allerede i 1932, og i 1965 var han rukket å bli 67 år og hadde hele 15 eksemplarer under salen. Selv om det er sjelden noen ramser opp den ene etter den andre av filmene hans i westernkanoner, så stod han f. eks. bak filmer som den svært gode Garden of Evil (1954) og How The West Was Won (1962), der han regisserte tre av sekvensene.

I The Sons of Katie Elder hadde han i utgangspunktet en svært takknemlig oppgave. Han fikk arbeide med å gjenforene John Wayne og Dean Martin, som hadde hatt en enorm suksess med Rio Bravo seks år tidligere. Og, det viser seg at Wayne og Martin fortsatt har kjemien inne.

Filmen åpner med at John Elder (Wayne) returnerer hjem til sin mors begravelse, bare for å finne at hjemgården er overtatt av en kynisk landbaron (James Gregory). Faren døde for noen år tilbake, og ingen av de fire sønnene er mors beste barn. Det at det dermed ikke kun handler om de gode mot de onde, er en av filmens styrker. Det er tydelig at flere av brødrene har en fortid som man ikke vil snakke høyt om, dette er karaktertrekk som ble perfeksjonert av regissører som Anthony Mann og Budd Boetticher. Det bygger seg relativt sakte opp mot sluttoppgjøret som vi vet må komme – avslutningen på filmen er på ingen måter revolusjonerende, men det er ikke selvsagt hvordan det går for alle involverte. Skuespillet er godkjent, ja, mer enn det spesielt fra James Gregory.

Filmen var et overraskende hyggelig bekjentskap som anbefales, ikke bare for elskere av genren.

Minneverdig scene: John Wayne drar George Kennedy med et hakkeskaft. Det er baseballtakter over slaget, og Kennedy blir liggende.  :-)

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1953

  1. Roman Holiday. Mmmm. Audrey Hepburn. Sagt før, men kan ikke sies for ofte.
  2. The Naked Spur. Mann / Stewart. Igjen. En av de aller, aller beste westerns.
  3. Escape from Fort Bravo. Blake Carrington er overraskende god i en overraskende god film.
  4. Tokyo Story. Foreldre. Barn. Ikke enkelt, de greiene der.
  5. The Big Heat. Min favoritt noir. Tror jeg nok.
  6. Shane. «Shane!» «Come back, Shane!»
  7. From Here to Eternity. Den beste filmen om Pearl Harbor.
  8. The Tell-Tale Heart. James Mason er ren klasse.
  9. Ugetsu. Opptil flere dødssynder her. Umunter film.
  10. Pickup on South Street. Richard Widmark gir Fullers pulpy noir det lille ekstra.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1955

  1. Nuit et brouillard. Resnais’ uhyre sterke 32 minutters film om natt og tåke.
  2. Ordet. Diskutabelt den beste filmen om religion.
  3. The Man from Laramie. Mann / Stewart, say no more.
  4. Kiss Me Deadly. Hva er det i kofferten, det lyser…
  5. Bad Day at Black Rock. For noen moves på Tracy!
  6. Floating Clouds. En komplett tragedie om ikke gjengjeldt kjærlighet, fra ende til annen.
  7. All That Heaven Allows. En virkelig tåreperse, som i Sirks regi blir mer enn severdig.
  8. Lola Montès. Ophüls maler store bilder.
  9. Den standhaftige tinnsoldat. Norsk/dansk bidrag på listen, velfortjent.
  10. Rebel Without a Cause. Nicholas Ray-drama er ikke som andre drama.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1958

  1. The Hidden Fortress. Nr 5 den gangen jeg rangerte Kurosawas filmer.
  2. A Night to Remember. Beste filmen om Titanic.
  3. Touch of Evil. Orson Welles’ geni.
  4. De dødes tjern. Boken er bedre, men filmen er sjarmerende og god.
  5. Vertigo. Bør ha et gjensyn med denne, skal vi håpe på en snarlig blu-ray?
  6. Man of the West. Mann med fortid. Knall av Cooper, stort av Cobb.
  7. A Time to Love and a Time to Die. Underkjent film med fortjent MoC-utgivelse.
  8. The Bravados. Henry King og Gregory Peck var en god combo!
  9. The Big Country. Peck igjen. Digert!
  10. The Lineup. Tøff noir, heroinsmugling før sin tid.