- The Iron Giant. Brad Birds geni.
- Toy Story 2. Franchisen som bare ble bedre.
- Payback. Porter vil bare ha sine 70 000.
- The Limey. Terence Stamp ftw.
- The Straight Story. The Straight Lynch.
- American Beauty. Welcome to the neighborhood, Sir!
- Fight Club. Veltrent, Pitt.
- The Matrix. Tøff i frakk.
- The Jack Bull. God Cusack i underkjent TV-western.
- Mein liebster Feind. Tror de elsket hverandre.
Måned: januar 2011
Topp 10 fra 2000
- In the Mood for Love. Etter Casablanca, muligens den beste filmen om tapt kjærlighet.
- Memento. Enkel historie som klippes til en intrikat sådan. Lekkert utført.
- Rejected. Don Hertzfeldts feilslåtte reklamekampanje. Hysterisk.
- For the Birds. Denne ler jeg fortsatt av.
- Wonder Boys. Veldig Coensk, syns jeg. Dette er ros.
- Crouching Tiger, Hidden Dragon. Min favoritt wuxia.
- Der Krieger und die Kaiserin. Tykwers mest givende.
- Ginger Snaps. Den beste varulvfilmen. Og jentepubertetsfilm?
- Beastie Boys: Video Anthology. Unik bredde i materialet.
- Amores perros. Trilogiens beste.
MoC slipper to tidlige filmer av Michelangelo Antonioni i såkalt Dual Format Edition (inneholder både DVD og Blu-ray). Disse to er fra før perioden som inneholder Antonionis aller mest kjente filmer. Titlene slippes 21. mars, og er de to filmene Camille Without Camelias (La signora senza camelie) fra 1953 og The Girlfriends (Le amiche) fra 1955. Sistnevnte finnes i en tidligere utgivelse fra Image Entertainment, men kjenner jeg MoC rett så representerer denne nye en kraftig forbedring i kvalitet og ekstramateriale.
Prisen ser i følge amazon.uk ut til å ligge på rundt £16.
Topp 10 fra 2001
- Mulholland Dr. Uutgrunnelig. Spennende. Og ooh, så kinky.
- The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring. Så trivelig det er i The Shire.
- Ocean’s Eleven. Vanskelig å komme fra at denne er lekker.
- Le fabuleux destin d’Amélie Poulain. Ja, jeg liker denne.
- Spirited Away. Miyazakis mest komplekse.
- El espinazo del diablo. 7.7.11: Virkelig flott spøkelsesdrama.
- The Royal Tenenbaums. Likte denne så mye bedre ved gjensyn.
- My Sassy Girl. Love is a many splendored thing.
- Donnie Darko. Tredje beste kaninfilm.
- Monsters, Inc. Ikke spis den gule snøen.
- Go. Nest beste film om å være koreansk i Japan.
Flere unge engelskmenn
Og den første av de er faktisk også litt sint. Joe Lampton (Laurence Harvey) har ett mål, og det er å klatre på den sosiale rankingen. Han kommer fra arbeiderklassen, arbeider i offentlig administrasjon og beiler en overklassepike. Parallelt tilbringer han tiden i Alices favntak (Simone Signoret), en eldre kvinne han treffer på teateret. Merkelig nok ser det hele ut til å gå i den retning Joe ønsker, men Alice har tatt romansen en smule mer alvorlig enn Joe hadde trodd.
Jack Clayton håndterer dette, i utgangspunktet ordinære trekantdramaet, på en ganske så fortreffelig måte. Joe kommer unna dette uten å fremstå som en altfor stor drittsekk. Men moralen – den er vel Skomaker, bli ved din lest?
I 1963 var britisk filmindustri nesten ferdig med «sint ung mann»-epoken og på vei over i The Swinging Sixties. Billy Liar var i den forbindelse et friskt pust med adskillig større innslag av ren komedie, selv om den har alvorlige undertoner. Billy (Tom Courtenay) er en dagdrømmer, han lever i en illusorisk verden basert på fabrikerte løgner. Også han sjonglerer flere damebekjentskaper, der han til og med resirkulerer forlovelsesringer disse i mellom og produserer fiktive søstre for å forklare disses eksistens for hverandre.
Billy er en smått utrolig karakter, men løgnene innhenter ham til slutt. Det virker som om hans eneste sjanse er å rømme fra hele greia og starte på nytt i storbyen. Har han rygg til å rive seg løs fra dagdrømmene og gripe denne muligheten?
John Schlesinger var en av de britiske regissørene som tok sjansen i Hollywood og lyktes godt med dét, med senere filmer som Midnight Cowboy og Marathon Man på CV-en.