Kategori: Anmeldelser

Kategorier
Anmeldelser

Seven Samurai (Kurosawa, 1954)

akira-kurosawa-seven-samuraiToho (the studio) had estimated that Seven Samurai was to be completed during the course of eleven weeks. Kurosawa had very different ambitions and extended production to last for a whole year. Of course he then ran out of money several times, and had to require additional funding from the studio. And Toho gave in every time. From then on, Kurosawa became known as Tenno. The Emperor.

Minoru Chiaki, who plays Heihachi in the film, has told the following anecdote from the production: 1)

Location: A pond on the Tamagawa River. Kurosawa and Chiaki are fishing. Only half the film is completed, the whole budget spent and production stopped.

Chiaki: «So what’s going to happen?»
Kurosawa: «Well, the company isn’t going to throw away all the money it’s already put into the film. So long as my pictures are hits I can afford to be unreasonable. Of course, if they start losing money then I’ve made some enemies.»

Money is provided, shooting starts up, the money is spent once more, production stopped. Kurosawa and Chiaki are fishing again.

Kurosawa: (Dangling his line with some satisfaction.) «Now that they’ve gotten in this deep, they have no choice but to finish it!»

We know that they did. It became as Kurosawa intended it to be.
The film has an impressive drive all the way through, which is unusual for films of this length. Moreover, for the first time Kurosawa used tele lenses, which meant that we are brought much closer into battle sequences than before. Combined with multiple cameras this was nothing less than a redefinition of the action film. Toshiro Mifune is developing his character from Rashomon to perfection in his outsider role. Both he and Takashi Shimura, as the samurai leader, is brilliant. But it’s arguably Seiji Miyaguchi as Kyuzo who steals the show. He plays the ultracool samurai who doesn’t say much. The effort led to cult worship.

What a source of inspiration it has been for other movies as well. The clearest reference must be The Magnificent Seven (1960) with Yul Brynner in the role of Shimura.

1) The Films of Akira Kurosawa: University of California Press 1998

Kategorier
Anmeldelser

Ramaskrik: The Woman (2011)

For min del ble festivalens mest forstyrrende film også høydepunktet. Det sier vel en hel del om meg, antar jeg. Syke mannen. Jeg har tenkt på denne siden jeg så den, historien er urovekkende på så mange plan at det er vanskelig å oppsummere kort. Den har skapt reaksjoner på tidligere visninger også, den mest ytterliggående var nok under Sundancefestivalen der en publikummer lar sitt sinne gå over i regelrett utskjelling av både festivalledelse og tilstedeværende regissør. Jeg har ingen grunn til å tro at dette er iscenesatt, men så godt dokumentert og distribuert som hendelsen har blitt har reaksjonen i allefall skapt mer og ikke mindre interesse for filmen.

Jeg visste på forhånd at dette var en av filmene jeg skulle se. Regissør Lucky McKee har vært en liten favoritt lenge, selv om jeg syns hans forrige film Red (2008) var svakere enn May og The Woods. Men jeg hadde ikke forventet dette. Et fremtidig gjensyn med TV-serien «Deadwood» kommer heller aldri til å bli det samme. Fordi – Sean Bridgers som der fremstilte den naive og snille Johnny Burns er i The Woman forvandlet til tidenes psykopatriark ™. Fra første scene i filmen forstår vi at denne familien er seriøst fucked up. McKee har tatt med sin muse Angela Bettis i rollen som underkuet kone, et utmerket valg, resten av familien består av tenåringsdatter, en litt yngre sønn samt minstedatteren. Da far i huset etter en jakttur bringer med seg hjem et noe uvanlig – skulle man tro – jakttrofé, en vill kvinne, er det skremmende nok ingen i familien som reagerer spesielt kraftig på dette. Pappas mål er med familiens hjelp å sivilisere kvinnen, og syns en god start på dette prosjektet er å lenke henne fast i potetkjelleren. På dette stadiet i filmen skjønner de fleste at det hele vil gå fryktelig galt. Husets eldste datter er den som reagerer sterkest på miljøet hun er en del av og dette gir negativt utslag på skolen. Årsakene til dette er bare delvis tydeliggjort av filmskaperne, men får oss bare til å tenke enda flere fryktelige tanker. Da den kvinnelige læreren kommer på husbesøk inntreffer filmens klimaks – eller i dette tilfellet er nok klimakterium vel så treffende.

Slutten skal jeg la forbli ukommentert, volden vi får se er uansett ikke det verste ved filmen. Jeg forstår aldeles utmerket at dette ikke er en film for alle. Jeg vil ikke engang anbefale alle å forsøke. For min del forhindrer ikke disse fakta filmen fra å være den beste jeg så under Ramaskrik 2011.

Kategorier
Anmeldelser

Bring it, Frat Bitch!

Tucker and Dale vs Evil er ingen stor film, ingen klassiker for å si det slik. Den tilhører imidlertid med god margin den type filmer som av og til sparker liv i en genre som kanskje har tatt seg selv for alvorlig. Zombiesjangeren fikk et slik løft med Shaun of the Dead (2004) og også Fido (2006). Senest ut var Zombieland (2009). Tucker and Dale tar tak i en enda mindre subsjanger, «Hillbilly in the woods» og gjør det samme.

Referansene til Deliverance er så klart åpenbare gjennom direkte sitater, degenert lokalbefolkning og banjospilling på soundtracket samtidig som det ikke er til å unngå at også Fredag den 13de-franchisen og dess like berøres. For her er det snakk om en gruppe ungdommer som drar ut i ødemarken for å feste. Her støter de på kompisene Tucker og Dale som har kjøpt en gammel hytte i nærheten og planlegger å bruke helgen på å pusse opp denne. Disse to er snille som lam, gode som gull osv osv, men en serie mildest talt tragiske misforståelser gjør at katastrofen snart er et faktum. Ungdommene tror de er midt oppe i et scenario fra en av de ovennevnte filmene, og stakkars Tucker og Dale skjønner absolutt ikke hvorfor en etter en av de smarte collegeungdommene dør som bier rundt dem.

Filmen er for det aller meste vellykket, selv om den også halter litt innimellom. Det skal noe til å holde paroditempoet oppe over absolutt hele spilletiden (som er kloke 84 minutter) og i noen få øyeblikk føles den kanskje litt platt. Men den er likevel underholdende og fikk meg stadig vekk til å humre. Og så var det så flott å se Alan Tudyk på skjermen igjen (piloten fra Firefly)!

Filmskaperne har allerede tenkt på en oppfølger med en litt annen vri – Tucker and Dale goes to College kan kanskje reboote 80-tallets collegefilm?

[IMDb]

Kategorier
Anmeldelser

The Sons of Katie Elder (1965)

I 1965 var gullalderen for westernfilmene langt på vei over. Dette betydde ikke at de som fortsatt ble produsert nødvendigvis var kjedelige repetisjoner av filmer man hadde sett før, snarere tvert om. Sergio Leone hadde allerede året før for fullt kommet på banen med Per un pugno di dollari (A Fistful of Dollars) og oppfølgeren kom året etter. Spaghettigenren var etablert. Også i moderlandet USA førte den nye trenden til nye uttrykk, representert ved regissører som Arthur Penn og Martin Ritt. Samtidig holdt mange av de gamle westernregissørene fortsatt koken.

Henry Hathaway regisserte sin første western allerede i 1932, og i 1965 var han rukket å bli 67 år og hadde hele 15 eksemplarer under salen. Selv om det er sjelden noen ramser opp den ene etter den andre av filmene hans i westernkanoner, så stod han f. eks. bak filmer som den svært gode Garden of Evil (1954) og How The West Was Won (1962), der han regisserte tre av sekvensene.

I The Sons of Katie Elder hadde han i utgangspunktet en svært takknemlig oppgave. Han fikk arbeide med å gjenforene John Wayne og Dean Martin, som hadde hatt en enorm suksess med Rio Bravo seks år tidligere. Og, det viser seg at Wayne og Martin fortsatt har kjemien inne.

Filmen åpner med at John Elder (Wayne) returnerer hjem til sin mors begravelse, bare for å finne at hjemgården er overtatt av en kynisk landbaron (James Gregory). Faren døde for noen år tilbake, og ingen av de fire sønnene er mors beste barn. Det at det dermed ikke kun handler om de gode mot de onde, er en av filmens styrker. Det er tydelig at flere av brødrene har en fortid som man ikke vil snakke høyt om, dette er karaktertrekk som ble perfeksjonert av regissører som Anthony Mann og Budd Boetticher. Det bygger seg relativt sakte opp mot sluttoppgjøret som vi vet må komme – avslutningen på filmen er på ingen måter revolusjonerende, men det er ikke selvsagt hvordan det går for alle involverte. Skuespillet er godkjent, ja, mer enn det spesielt fra James Gregory.

Filmen var et overraskende hyggelig bekjentskap som anbefales, ikke bare for elskere av genren.

Minneverdig scene: John Wayne drar George Kennedy med et hakkeskaft. Det er baseballtakter over slaget, og Kennedy blir liggende.  :-)

Kategorier
Anmeldelser

Danser med hester

På slutten av 60-tallet var tiden definitivt over for westernfilmenes naive fremstilling av de amerikanske urinnvånerne. Selv om det også tidligere fantes unntak (f.eks Broken Arrow (1950)) så ble alle indianerroller tradisjonelt spilt av hvite skuespillere, de snakket gebrokkent engelsk og red i ring rundt vogntog. Kjempet de ikke mot hvite nybyggere så fordrev de tiden med å slåss mot andre stammer, stort sett med det mål for øye å røve til seg kvinner eller hester.

De mest åpenbare eksemplene på at synet på de innfødte hadde endret seg finner vi i filmer som Soldier Blue, Little Big Man og A Man Called Horse, alle tre betegnende nok fra 1970. Hver på sin måte og muligens med varierende hell, valgte  disse å fortelle historien fra indianernes ståsted.

Historien i sistnevnte foregår i Amerikas barndom tidlig på 1800-tallet. Lord Morgan (Richard Harris) har tatt turen til den nye verden fra England for å jakte fugler, noe han etter en stund erkjenner er langt på vei det samme som å skyte dem hjemme. Imidlertid blir følget hans overfalt av siouxindianere og han blir tatt til fange. Indianerne har muligens aldri sett en hvit mann før, og vet ikke helt hvordan de skal behandle ham. I begynnelsen blir han derfor satt bort til en gammel kvinne som «hesten» hennes, han blir bundet sammen med hundene og får som jobb å bære ved og whatnot. Etter lengre tid med nedverdigelser får Morgan sin sjanse til å bevise at han er mann, og får sjansen til å bli opptatt i stammen. For å oppnå dette må han gjennomføre solritualet – en relativt drøy affære.

Richard Harris’ mest kjente westernrolle er nok muligens som English Bob i Unforgiven (1992), han var født for sent til å få med seg gullalderen i tillegg til at han jo var engelsk. Men hans innsats i f. eks. Major Dundee er forsåvidt upåklagelig. Harris var vel så kjent for sine eskapader utenfor lerretet, men han gjør seg slett ikke bort her. Oppsummert er A Man Called Horse jevnt over en god film med få kleine øyeblikk. Det er for en stor del indianere som bekler rollene, og svært mye av dialogen er sioux og uten undertekster, noe som var ganske dristig. På flere områder er denne en forløper for Kevin Costners Dances With Wolves.

De lagde oppfølgere også tidligere – Richard Harris kom tilbake i The Return of a Man Called Horse (1976) og Triumphs of a Man Called Horse (1983). Som for de fleste oppfølgere er også disse langt mer forglemmelig enn originalen.