De første minuttene av Ratcatcher gir seerne en sugende trøkk i mellomgulvet, nok til enten å ta avstand fra den eller la seg fengsle av det resterende. Vi er i Glasgow på midten av 70-tallet, og de fra før grimme omgivelsene er ytterligere skjemmet av en vidtgående streik blant renholdsarbeiderne i byen. Det flyter søppel overalt. Skadedyrene, både de firbente og de tobente har gode tider.
Tolv år gamle James (William Eadie) lever sammen med sin mor, far og to søstre i et svært så forsoffent strøk. De står på venteliste for et nytt hus i en drabantby utenfor sentrum. James, som blir offer for en personlig og svært alvorlig tragedie, drar av og til ut til det nye boligområdet for å flykte fra virkeligheten og skyldfølelsen han opplever. Det er kun her han i korte glimt finner et snev av lykke.
Gleden er nemlig ellers svært forbigående. James’ far drikker og slår. Den eneste jenta han liker byr seg fram til alle andre i nabolaget. Nabolagets bøller er en daglig pest og plage. Hadde det ikke vært noe annet enn dette ville filmen vært en prøvelse å se på. Men regissør Lynne Ramsay (dette var hennes debutfilm) klarer, ikke minst gjennom mange vakre bilder, å gjøre det hele til melankolsk poesi. Filmen kunne vært lagd med gråfilter foran kamera, men i stedet er det lyseblått. Er det håpet?
*****
Lynne Ramsay fulgte opp debuten med Morvern Callar i 2002. Etter det har det vært stille fra henne før hun i år er på plass i Cannes med We Need to Talk About Kevin (nominert til Gullpalmen). Den har fått svært gode kritikker.
