Stikkord: 1957

Lister

Topp 10 fra 1957

Innleggsforfatter Av Jacob Olsen
Publiseringsdato 28. mai 2011

Du verden, for et år. Slet virkelig med å fjerne kandidater. Det sjunde inseglet, The Tin Star, Throne of Blood, Ni liv… alle måtte de gi tapt.

12 Angry Men. Tidenes regidebut.
The Bridge on the River Kwai. Stian reddet meg fra evig fornedrelse, og anbefalte et gjensyn da denne holdt på å falle ut av listen. Eventyrlig bra.
Smultronstället. Er nok min favoritt Bergman – en gammel manns roadtrip med særdeles vakre Ingrid Thulin.
Paths of Glory. Kubricks første antikrigsfilm, og trolig den beste.
3:10 to Yuma. Det psykologiske dramaet som utspiller seg er vel så bra som det fysiske.
Il grido. Som ofte er tilfelle hos Antonioni, så er ikke plotet det vesentligste.
The Tall T. Budd Boetticher. Randolph Scott. Henry Silva. Men hvorfor The Tall T?
The Cranes are Flying. En mer jordnær historie enn Soy Cuba. Nydelig.
The Tarnished Angels. Vakker historie om fallerte drømmer, nydelig filmet i sort/hvitt CinemaScope.
Witness for the Prosecution. Til slutt – Charles Laughtons fabelaktige innsats i ett av de beste rettsaldramaene.

Stikkord 12 angry men, 1957, bergman, boetticher, charles laughton, debut, det sjunde inseglet, henry silva, ingrid thulin, lumet, Michelangelo Antonioni, ni liv, randolph scott, soy cuba, Stanley Kubrick, stian, throne of blood, tin star, Topp 10

Anmeldelser

På bunnen

Innleggsforfatter Av Jacob Olsen
Publiseringsdato 18. mai 2011

En av de tingene jeg liker spesielt godt med DVD-produsenten Criterion, er at størrelsen på kolleksjonen etter hvert gjør det mulig å finne fram til fellestrekk og felles tema mellom filmer. En god del av dette er selvsagt tiltenkt fra Criterions side. De har blant annet utgitt store deler av enkelte regissørers filmografi. Men de går også på tvers, som i dette tilfellet med The Lower Depths.
Denne doble DVD-utgivelsen (foreløpig ikke på Blu-ray) inneholder to adapsjoner av Maksim Gorkijs roman fra 1902. De to verdenskjente regissørene Jean Renoir og Akira Kurosawa lagde med 21 års mellomrom hver sin tolkning av denne. Og det er to veldig forskjellige filmer.
Renoirs versjon, som var den første, ble satt noenlunde til samtidens Frankrike. Karakterene bærer imidlertid russiske navn. Historien det hele bygger på lemner ikke mye rom for glede, men Renoir klarer å bringe noe humor inn i dysterheten. Sort, javel, men likefullt humor. Det virker som om hovedpersonene i større grad er likeglad med sin skjebne enn i Kurosawas senere adapsjon, de tar hver dag som den kommer. Jean Renoir som spiller kanskje den mest sentrale karakteren, tyven Pepel, virker som om han like gjerne kunne hatt en annen skjebne eller bodd et annet sted enn i det forsofne herberget. Han er av forsonende legning, og selv om han havner i alvorlig trøbbel har han en egen evne til å komme ut av det med bena på jorden. Det er selvsagt tragiske ting som skjer også her, men de er stilt mer i bakgrunnen enn i Kurosawas versjon.
Kurosawa valgte Edo-perioden som ramme for denne historien, altså flere hundre år før Renoirs versjon utspilte seg. Noe han ofte vendte tilbake til i filmene sine var samfunnets utskudd, men aldri var det så dystert og håpløst som her. Vi befinner oss i slumstrøket nede i en slags kløft, og får en følelse av at byen er like ovenfor kanten. Vi besøker den aldri, men innimellom kommer landsbybefolkningen fram til kanten og ser ned på stakkarene under, som stort sett består av tiggere, prostituerte og syke. Stort sett oppholder vi oss i ett rom i denne filmen, der karakterene forsvinner ut den ene døra og entrer scenen på nytt gjennom en annen. Det hele kjennes derfor veldig ut som et teaterstykke, noe det også har vært adaptert som. Dette er veldig grimme saker, som det anbefales at man angriper med et godt stykke livsglede i reserve — det er ingen feelgood-film.
To svært så forskjellige varianter av samme roman er altså blant skattene man kan finne i Criterionkolleksjonen.

Stikkord 1936, 1957, adapsjon, Akira Kurosawa, Criterion, edo, fattigdom, humor, jean gabin, maksim gorkij, renoir, teater, toshiro mifune, tragedie

Justified (Sesong 1)

Innleggsforfatter Av Jacob Olsen
Publiseringsdato 7. februar 2011

Det er flere ting å like her. For det første er serien utvilsomt å betegne som en western. For meg kommer ikke minst den følelsen fordi det er Timothy Olyphant som er i hovedrollen, som U.S. Marshal Raylan Givens. Timothy Olyphant spilte som kjent sheriff også i den strålende HBO-serien «Deadwood». For det andre har denne serien Elmore Leonard som Executive Producer og han har også skrevet novellen serien bygger på, Fire in the Hole. Den godeste Elmore Leonard har alltid vært med, kjennes det ut som. Han er født i 1925, men lever i beste velgående og er altså fortsatt aktiv. Det er fantastisk å tenke på at han skrev 3:10 to Yuma allerede i 1957, og har levert materiale til filmer og serier som Hombre (1967), Get Shorty (1995) og «Karen Sisco» (2003).

Raylan Givens går i jeans og boots, bærer hatt og har sin Glock .45 i hoftehylster. Hans tjenestetid i Miami blir brått terminert etter at han utfordrer en lokal narkobaron til et oppgjør ved daggry, dette er en handlingsmetode som får det til å renne over for hans overordnede . Så, han blir omplassert, eller rettere forvist til en avkrok i Kentucky. Det viser seg imidlertid ikke at dette stedet har noen som helst mangel på utfordringer.

Det jeg kanskje mener trekker litt ned etter 13 episoder er at det fortsatt er ganske mange pappfigurer rundtomkring, spesielt på Marshalkontoret. De som har fått utviklet seg mest er nok skurkene, og da spesielt den smått fantastiske Boyd Crowder spilt av Walton Goggins («The Shield»). M.C. Gainey («Lost») er også finfin, og det resterende kan selvsagt endre seg i sesong 2. Jeg kommer fortsatt til å følge med videre.

Tema fra serien.